Jeg fikk servert en oppvekker og påminnelse i går kveld som var til det gode. Jeg hørte på «Truth for Life» som er bibelundervisning med Alistair Begg (anbefales) og så kommer en setning noe i duren: ‘Vær bevisst dine utfordringer, ingen kan gjøre alt, men gjør det du kan’.

Jeg har kjent på det å klare så lite de siste månedene. Leser jeg ti minutter, må jeg hvile 1 time. Lager jeg middag, går det noen timer før jeg er nogenlunde på beina igjen. Å skrive blogginnlegg tar også flere ganger den tiden selve skrivingen tar. Det er fint lite krefter i denne damen, og dagene er for korte til å både styre hjem, lese Guds Ord, studere og grunne på Ordet, ha kontakt med familie og venner og så skulle blogge også? Jeg har flere ganger lurt på om jeg skal fortsette å putt penger, tid og krefter inn i det når det er så lite jeg orker og klarer. Kanskje er det bedre å bare la være? Og det er de som sier det; tenk på deg selv, det er viktigere.

I første korinterbrev tar Paulus tak i den partiånd som har festet seg i menigheten, noen holder seg til Paulus, andre til Apollos. Paulus røsker hardt i dette da det er en kjødelighet som ikke skal være i menigheten. Vet de ikke at både han og Apollos er tjenere? Vet de ikke at de bare gjør det Gud hadde satt dem til å gjøre? Paulus plantet, Apollos vannet, men det var Gud som gav vekst. Paulus og Apollos var kun trofaste i hva Gud hadde satt dem til å gjøre, men alt av vekst og framgang, det var Guds verk. Og det er bare Gud som er noe, sier Paulus, ikke heng deg opp i de enkelte individer som tjener Herren, men hver enkelt skal få sin lønn og det etter det arbeid de gjør. (kap.3, 3-9 er grunnlag for avsnittet). At den enkelte får lønn etter sitt eget arbeid, kan også sies som at den enkelte får lønn etter sin egen trofasthet mot Guds kall og utrustning i dennes liv.

Vi har forskjellige kall og utrustninger, men Guds Ånd har gitt oss alle nådegaver som skal brukes til legemets oppbyggelse. Hva som er viktig er ikke hvor stort omfang vår tjeneste har, om det ser ut som suksess i menneskers øyne og om vi når mange mennesker, det viktige er at vi er trofaste der Gud har satt oss (både i liv og menighet) og at vi gjør hva vi kan for å tjene i Herrens kraft og nåde. Det er ikke mengden ‘likes’ og menneskers lovprisning av vår dyktighet som avgjør vår suksess, men om vi er overgitte, lydige og trofaste der Gud satte oss, altså om vi bruker de talenter som er oss gitt. Noen har fått store muligheter til å stå på, andre- som meg- har svært begrensede muligheter, men vi skal begge dømmes etter vår trofasthet i å tjene Gud i den kraft Han gir, med de evner og muligheter Han gir og til Hans ære og menighetens oppbyggelse og styrke.

Jeg kom til å tenke på hva som står i 2.Kor.4,7 om leirkrukkene, verset først:
Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv.
Uansett om vi har store muligheter til å tjene Herren- og er ei stor leirkrukke- eller om vi har begrensede muligheter- og er ei lita krukke- så er vi alle leirkrukker og kraften er fra Gud og ikke oss selv.

Kanskje er det lite jeg kan gjøre, men jeg ønsker å gjøre det lille jeg kan. Og når det føles så alt for lite ut og fristelsen til å bare droppe det kommer, så minner jeg meg selv på at det viktigste er ikke hva jeg ønsker å gjøre med hva jeg ikke har, men hva jeg faktisk gjør med hva jeg har.