Ett par uker før påske kom det samme verset opp i tankene to ganger på ei uke, samtidig kom jeg samme uken over en bloggpost skrevet over akkurat samme verset. Tilfeldig? Jeg tror ikke på tilfeldigheter og derfor var det bare å gjøre som verset sa.

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt… (2. Tim. 1:6)

Begynne å skrive igjen? Hadde du visst hvor tom jeg følte meg på innsiden og hvor lite tiltro jeg hadde til mine skriveevner på det tidspunktet, tror jeg de fleste hadde sagt jeg burde vente. Månedene før var jeg blitt tappet for alt som hette ord å dele og jeg følte de ord jeg prøvde å dele bare stokket seg og aldri ble til noe mer enn ei eneste stor sur(rete) bokstavsuppe. Jeg hadde i ett par måneder for alvor tenkt at min periode med å tjene Gud og hjelpe mennesker gjennom skriving kanskje var over, jeg hadde ingenting, ikke en oppmuntring eller ett godt ord å dele, ingenting.

Og i mitt ingenting kommer Gud og pirker meg på skuldra og sier at nå får du starten på det igjen Cecilie, nå er tiden for å klatre opp på hesten igjen. Og selv om jeg tidvis protesterer på hva Gud sier, så protesterte jeg ikke på dette. Det var bare å brette opp armene å begynne.

Er du der at Gud har sagt at du skal ta opp igjen en oppgave, ett kall, en tjeneste du stod i tidligere men som har ligget brakk for ei tid? Da vil jeg oppfordre deg til å gjøre det, uansett hvor tom og lite egnet du føler deg. Det avhenger ikke av din dyktighet og kløkt, men av Guds godhet. Den Gud kaller vil han også utruste.

Jeg slet meg gjennom første uken og tok påskeferie, så fortsatte jeg etter beste evne etter påske. Og det har ikke vært enkelt. Tidligere kunne jeg skrive 2-3 innlegg i slengen, nå var det 2-3 pauser for å få ett innlegg ferdig. Og tro meg, jeg følte ikke jeg satt rakt oppreist på toppen av hesten og tok meg fremover i elegant galopp. Nei da, det føles ut som jeg har fått ett ben over ryggen og henger på hestens side og klamrer meg så godt fast som overhode mulig mens hesten beveger seg fremover. Høres det ikke ut som jeg har både oversikt, overskudd og kontrollen?

Jeg forstår at du føler det er litt skummelt og ubehagelig å ta opp igjen den tingen Gud sier du skal, men jeg vet at når du tar det første steget, så er Gud med deg. Og når du tar det neste steget, så er han fortsatt med deg. Du vil kunne oppleve det ubehagelig og at du ikke har kontrollen, men Gud er der med deg, og han vil la alt virke sammen til det gode. Han vil gi deg hva du trenger for å igjen stå i den tjenesten.

Du trenger ikke å føle deg ovenpå og full av ideer og overskudd, du trenger kun å velge lydighet mot hva Gud sier og velge å stole på at han vil gi deg hva du trenger (for det vil han).

Du dyrebare Guds barn, det er på tide å klatre opp på hesten igjen. Kanskje er du heldig og vil se riktig så elegant ut der du skrider fremover, eller kanskje er du mer lik meg som henger klamrende på siden og tviholder deg fast, men det viktigste er: Vi beveger oss fremover og videre inn i hva Gud har for oss i tillit til at Han er der og Han er nok.

Jeg gjør ikke godt for å bli elsket, men fordi jeg er elsket.

For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem. (2. Kor. 5:14-15)

De fleste kjenner til lignelsen Jesus fortalte om mannen som hadde 100 sauer. Da en av dem forsvant, lot mannen de andre 99 være igjen og gikk for å kikke etter den som var tapt. Et forbilde på hvordan Jesus er med oss, han leter opp de av oss som er kommet litt bort eller som av andre grunner havner utenfor fellesskapet. Et forbilde for den kristne menighet på hvordan vi skal være mot hverandre.

Men er vi slik?
Leter vi opp de som er kommet bort?
Eller er vi for opptatte med å aktivisere, sosialisere og utvikle de 99 som tross alt er igjen?

Min egen erfaring er at vi er for opptatte med de vi har igjen til å lete etter de som forsvant. Det er en personlig erfaring fordi jeg i perioder har holdt meg blant de 99, men også fordi jeg vet hva det er å være den ene som blir glemt når man ikke kan bidra mer. Det er også den historien jeg har hørt mange fortelle når de forklarer hvorfor de slutter i en menighet, de ble aldri sett, ble aldri inkludert, ble aldri akseptert. Det er også hva jeg ser skje i mange av våre fellesskap, de som kjenner noen er med disse og for nye er det vanskelig å komme inn i den etablerte klikken. Og også fra dere som leser bloggene er historiene litt like, noen var av de 99, men har nå gått for å lete opp den som forsvant, andre er den ene som er forsvunnet i mengden og livets utfordringer, og håper og ber om at noen snart ser dem og vil være der med dem.

Vi vet hva vi burde gjøre, vi burde sette oss ned ved bordet til den som sitter alene, i stolen ved siden av den som alltid er alene på møter, vi burde se hvem som er nye og gi mulighet til fellesskap, vi burde besøke de vi savner å se og vi burde vise andre at vi bryr oss på ordentlig.

Det krever i de fleste tilfeller at vi beveger oss utenfor egen komfortsone, men det er verdt det, og det er godt og riktig.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne. Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. (Matt. 18:10-14)

Å telle sine velsignelser er en garantert vinn-vinn situasjon. Ikke minst gjør vi oss selv mer bevisste på Guds tilstedeværelse i våre hverdagsliv, men det gir også en glede og tilfredshet på innsiden som skaper en takknemlighetens sang som våre hjerter synger ut.

Vi er veldig flinke til å be Gud om å hjelpe oss med det ene og det andre, og det er så riktig som det kan bli- vi skal jo bringe alt fram for Herren i bønn og påkallelse, men hvor ofte glemmer vi ikke den siste biten som sier med takk…

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. (Fil. 4:6)

Når barna våre er små er vi veldig påpasselige med at de alltid skal si «takk» på en ordentlig og tydelig måte når de får noe, men hvor flinke er vi til å si takk til Gud for alle hans velsignelser og all hans hjelp? Jeg for min del kan hvertfall bli flinkere…

Det er et vers i salmene som mange vil kjenne igjen hvis jeg sier kall på meg på nødens dag, men det er færre som vil vite hvordan det verset slutter. Vet du?

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (sal. 50:15)

Jeg har snakket om det tidligere, hvordan det skifter mellom meg-Gud-meg-Gud i det verset, det bølger liksom fram og tilbake mellom de to involverte partene. Jeg trenger hjelp og roper ut til Gud. Gud hører mine rop og kommer meg til unnsetning. Jeg blir glad og takknemlig og bringer Gud den ære han fortjener. Men kanskje er vi for flinke til å avslutte det hele midtveis? Vi ber og får hjelp, men så glemmer vi å takke Gud på en ordentlig måte…

Kanskje er det med oss som med de ti spedalske vi leser om i Lukas kap. 17? Alle ti ble friske men kun en vendte tilbake og æret Gud. En av ti. Kanskje er det sånn med oss også? At vi bare en av ti ganger husker å takke Gud på en tydelig og ordentlig måte… ikke bare mumle ut en takk i forbifarten, men virkelig feste blikket på Gud og si hvor takknemlige vi er og at all lov og pris, all makt og ære er hans.

Jeg godtar ikke at guttene mine mumler fram utydelige takk hvis de får noe, da får de beskjed om å gjøre det skikkelig.
Jeg lurer på hva Gud synes om min måte å si takk på?
Hva med deg, er du flink til å si pent og tydelig takk til Gud?

Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv. (Matt. 22:37-39)

Selv om en ting blir sagt mange ganger, betyr det ikke at det er sant. En ting som ofte blir sagt til mennesker som sliter og har det vondt av ulike årsaker er at de trenger «bare Jesus». Men er dette egentlig sant?

Dette utsagnet lå og gnagde litt i hjertet på meg i går da det ble bragt opp i en mail jeg mottok. Vanligvis deler jeg ikke hva jeg skriver i mailer, men dette er et viktig utsagn å ta opp og jeg tror det berører flere. Jeg har omskrevet to punkter som jeg nevnte til den som bragte det opp og vil gjerne dele dem med dere også.

Jeg tror at når mennesker sier slike ting som “bare Jesus” er det kanskje ofte to faktorer som spiller inn… Den første er at de er ikke helt klar over hva de sier (og tenker heller ikke på at hva de ikke sier ofte snakker like tydelig til oss som de ord de sier). Det blir et litt ensidig fokus på ett spesielt område (og det må det noen ganger være, for vi kan ikke ta med alle om og hvis og fordiene som hører til). Selv om man ikke kan behandle et helt tema i en tale, bør man også si ting som viser at dette temaet omfatter så mye mer enn det man der og da vil snakke om (eller skrive om).

Mener virkelig de som sier at vi trenger «bare Jesus» virkelig det de sier? Mener de at vi trenger ikke andre mennesker, at vi ikke trenger noen som støtter, hjelper, oppmuntrer og heier oss fremover, trenger vi ikke noen som både gråter, ler og ber sammen med oss… trenger vi virkelig ikke det? Er det nok med «bare Jesus»? Nei! Vi er skapt for fellesskap med Gud OG mennesker, Guds hensikt er faktisk at vi skal trenge hverandre og at vi skal hjelpe hverandre. Det er stor forskjell på å ha Jesus først i livet og det å ha bare Jesus (og jeg tror at de fleste som sier ‘bare Jesus’ faktisk mener søk Gud først og ha Gud først, men sier det litt keitete).

For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. (1. Kor. 12:26-27)

Den andre faktoren er en som har gjort meg sorgfull og trist mange ganger oppigjennom årene: Det brukes som en unnskyldning for å ikke hjelpe våre søsken i Herren som trenger støtte, omsorg og hjelp. Det er akkurat som de som sier “jeg skal be for deg” og “Gud velsigne deg” men som aldri gjør en eneste praktisk eller omsorgsfull ting og den bønn de ber er en selvpålagt «Gud hjelp dem, amen» og det er det… Vi skal hjelpe, støtte, oppmuntre, beskytte, styrke, elske og hjelpe hverandre videre. Men dessverre er kristne flinke til å gi det ansvaret videre til Gud. Mens Gud på sin side sier vi skal hjelpe hverandre… vi er hans hender og føtter på denne jord.

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. (1. Joh. 3:16-18)

Jeg vet at for flere virker dette litt pirkete av meg, men jeg vet av alle de samtaler og mailer jeg har hatt de siste årene at dette er viktig å snakke om. Det finnes for mange mennesker i våre kirker og menigheter som føler seg fordømt fra talerstolen eller av egen samvittighet fordi de har hørt «bare Jesus» uttalt så mange ganger. Ja vi skal ha Gud først i våre hjerter, men vi trenger også hverandre- og ikke bare er det greit, det er slik Gud har ment det skal være.