Den ene eller de nittini?

De fleste kjenner til lignelsen Jesus fortalte om mannen som hadde 100 sauer. Da en av dem forsvant, lot mannen de andre 99 være igjen og gikk for å kikke etter den som var tapt. Et forbilde på hvordan Jesus er med oss, han leter opp de av oss som er kommet litt bort eller som av andre grunner havner utenfor fellesskapet. Et forbilde for den kristne menighet på hvordan vi skal være mot hverandre.

Men er vi slik?
Leter vi opp de som er kommet bort?
Eller er vi for opptatte med å aktivisere, sosialisere og utvikle de 99 som tross alt er igjen?

Min egen erfaring er at vi er for opptatte med de vi har igjen til å lete etter de som forsvant. Det er en personlig erfaring fordi jeg i perioder har holdt meg blant de 99, men også fordi jeg vet hva det er å være den ene som blir glemt når man ikke kan bidra mer. Det er også den historien jeg har hørt mange fortelle når de forklarer hvorfor de slutter i en menighet, de ble aldri sett, ble aldri inkludert, ble aldri akseptert. Det er også hva jeg ser skje i mange av våre fellesskap, de som kjenner noen er med disse og for nye er det vanskelig å komme inn i den etablerte klikken. Og også fra dere som leser bloggene er historiene litt like, noen var av de 99, men har nå gått for å lete opp den som forsvant, andre er den ene som er forsvunnet i mengden og livets utfordringer, og håper og ber om at noen snart ser dem og vil være der med dem.

Vi vet hva vi burde gjøre, vi burde sette oss ned ved bordet til den som sitter alene, i stolen ved siden av den som alltid er alene på møter, vi burde se hvem som er nye og gi mulighet til fellesskap, vi burde besøke de vi savner å se og vi burde vise andre at vi bryr oss på ordentlig.

Det krever i de fleste tilfeller at vi beveger oss utenfor egen komfortsone, men det er verdt det, og det er godt og riktig.

Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne. Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. (Matt. 18:10-14)

2 tanker om “Den ene eller de nittini?

  1. Jeg er redd det meste av organisert menighetsliv er orientert mot flertallet, mens det er den enkelte som gjerne oppsøker den ene «fortapte». Og dette skjer som regel i det stille, akkurat som da jeg selv som en ung gutt fant meg selv som den fortapte. Da jeg gikk ut fra møtet den kvelden for 45 år siden var det akkurat denne beretningen som kom til meg. Nå var det glede i himmelen over den ene som omvendte seg mens de rundt meg var travelt opptatt med sitt og hadde ikke fått med seg det som hadde hendt…

    Må Gud hjelpe oss å være lydhør for Hans stemme ift mennesker rundt oss!

    • kanskje er vi blitt for organiserte av oss?
      Vi trenger struktur og orden, men kanskje går det vel mye på bekostning av å hjelpe og oppmuntre legemet til å fungere i de situasjoner de fleste av oss bruker mest tid i og på (som arbeid, skole, hjem og annet). Som det er sagt av mange: Menigheten er ment å være en organisme, ikke en organisasjon

      Jeg slenger meg helhjerta med i bønnen du avslutter med

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s