«Snart glemte de det han hadde gjort, og ventet ikke mer på råd fra ham.» (Sal. 106:13)

Salme 106 gir oss hovedtrekk i historien til Israelsfolket med utfrielsen fra Egypt, ørkenvandringen og tiden i løfteslandet. Verset over er rett etter at Gud delte vannet slik at de gikk tørrskodde over, mens farao og hele hans hær druknet. Om folket tvilte på Egypt-siden av innsjøen, så var det jubel og takkesang på andre siden. Der trodde de igjen på Guds kjærlighet, på løftet og på at Gud var med dem, der sang de igjen lovsanger, trodde og gikk med iver videre. Noen dager senere begynner de å sutre og tvile, og enda litt senere er det griskhet og trass som fører til at de setter Herren på prøve. Hva skjedde?

Hvorfor snur det folk som priste Herren så høylydt plutselig rundt og blir en trassig bøling med sutrekopper? Hvorfor blir plutselig ting vanskelig for dem, hvorfor kommer bekymringer og frykt? Hvorfor vokser det opp stridigheter og misunnelse?

De glemte hva Herren hadde gjort for dem, og de sluttet å vente på hans råd…

Som troende havner vi i slike tider vi også og jeg har vært der flere ganger, heldigvis sjeldnere med årene. Jeg trodde i yngre år at nå er jeg kommet langt, at nå kan Gud stole på meg og bruke meg, at nå er det litt mer skikk på meg og jeg har hvertfall troen og munntøyet i orden. Helt til jeg møtte noe uventet som slo pusten  ut av meg og som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av. I mine yngre dager fortsatte jeg i stahet og med holdningen «Jeg skal klare dette!» og «Jeg skal vise dem!». I dag er jeg mer der at jeg havner på kne og ber Gud om hjelp. Og mens jeg er der får jeg hvile med hodet på hans knær, jeg blir strøket over håret, jeg får høre kjærlige ord til trøst, hjelp og oppmuntring og jeg får være der til jeg er klar til å reise meg og møte hva enn det er.

Tidligere gikk jeg på med holdningen av at jeg skal gjøre mitt beste før jeg trygler Gud om hjelp til å takle hva jeg ikke klarer (men jeg spurte selvsagt ikke før etter å ha feilet noen ti-talls ganger først)- i dag lever jeg mer omvendt: Jeg går til Gud først og søker hans hjelp, trøst, styrke og råd, og så går jeg ut i hverdagen og gir mitt beste.

Gud har vist meg mye opp igjennom årene og jeg er takknemlig for hans trofaste nåde og kjærlighet. Når jeg husker alt han har gjort for meg, og jeg verdsetter alt han er, så er det ikke særlig vanskelig å velge å vente på hans svar og time.

Husker du alt Gud har gjort og vært for deg?
Venter du fortsatt på hans råd eller er du kommet dit at du vil styre skuta selv?