For ingen ting er umulig for Gud. (Luk. 1:37)

Dagens stykke handler om den taushet og stillhet som kan oppstå i våre liv når vi tviler på de ord Gud på en spesiell måte gir oss. Presten Sakarja er langt oppe i årene og det er nå hans tur til å tjenestegjøre. Han får besøk av engelen Gabriel som sier at han og Elisabeth sin bønn er hørt og at de skal få en sønn som skal være stor for Herren. Men… Sakarja tviler på hva Gabriel sier og får så beskjed om at fordi han tvilte vil han være stum til hva som er sagt skjer (Luk. 1:20).

Jeg har mange ganger forundret meg over dette da Sakarja omtales i veldig positive ordlag. Vi vet at siden han skrives så godt om er han en nådens og kjærlighetens mann som kjenner Guds hjerte og lever for å behage Gud og hjelpe mennesker. Han må også ha en veldig god kjennskap til Guds ord og løfter da han er tross alt prest. Og denne mannen tviler på engelens ord, det er liksom for fantastisk til å tro…

Noen måneder senere får Maria også besøk og beskjed om at hun skal bære fram et barn, men den unge jenta sin reaksjon er helt annerledes. ‘Jeg forstår ikke hvordan, men hva Herren sier vil jeg gjøre’, er hennes respons. Så pakker hun sekken og reiser på besøk til Elisabeth. Og der skjer det at de har en herlig åndsfylt utveksling av ord og pris! Elisabeth får åpenbaring om at Maria bærer på frelseren og hun opplever at barnet i egen mage sparker til. Maria bryter ut i pris og lovsang. De to kvinnene tror, de forstår nok ikke alt, men de tror og gleder seg over alt det store Gud gjør i dem og deres liv.

Og så ser jeg for meg at Sakarja sitter der og følger med på alt som skjer. Det må være litt merkelig, for han skulle jo være troens mann. Der sitter han og ser og hører på de to kvinnene som høylytt priser Herren og snakker om hans storhet, og det eneste svaret han kan gi hvis de sier: «Er ikke Gud god Sakarja?», er en: «Hmmpphh»

Hva vi ser i historien er at når Gud kommer til oss med ord og løfter på en spesiell måte, gjør vi lurt i å akseptere dem som sanne selv om vi ikke forstår. Vi må huske at for Gud er ingen ting umulig og sier han noe, vil han også gjennomføre det. Sakarja opplevde at det ble en litt vanskelig og tungvin tid da han ble bragt til taushet fordi han tvilte. Men husk at selv om han tvilte, så lot Gud det skje som han hadde sagt! Gud trekker ikke sitt løfte tilbake selv om vi tviler, men tenk hvor mye bedre å kunne prise Herren høylytt mens vi venter på at løftet skal bæres og fødes fram! Heller det enn å gå tause rundt og fra sidelinen se på at andre jubler og fryder seg over Herrens godhet, nåde og storhet.

Vi kan bli for satt og snusfornuftige selv om vi har kjent og tjent Gud i mange år, vi glemmer litt ut at Gud er over alt og alle og at ingen ting er umulig for ham. La oss ta Maria overgivelse og tro som forbilde og huske Sakarjas tvil som en advarsel.

Rammen er i skinnende gull. Den er nydelig dekorert og finpusset. Ingen kan si at det ikke er lagt ned mye arbeid, tid og omsorg for å få den til å virkelig stå fram og vise sin beste side. Men maleriet inni er ikke blitt gitt den samme behandling. Fargene som skulle forsterkes, lyset som skulle legges på, skyggene som skulle gi dybde og alt det andre som trengtes for å få maleriet til å igjen fange menneskenes øyne og røre ved deres hjerter, ble glemt i styret, stresset og arbeidet med rammen.

Akkurat slik er førjulstiden- og julehøytiden for mange. Mye arbeid legges ned i å få rammen til å skinne og så glemmer vi det viktigste, maleriet.

Vi glemmer å bruke tid med hverandre.
Vi glemmer at i vår utenforskap er det en som forstår. Jesus forstår fordi han selv opplevde og kjente på utenforskap.
Vi glemmer at det er viktigere med forberedte hjerter enn hjem.
Vi glemmer at tid, fellesskap og omsorg skaper mye mer godt enn en smådyr gave kjøpt i farta og levert på forbiveien.
Vi glemmer at selv om rammen er litt viktig, er det maleriet som er viktigst.

Har du vært mest opptatt av til nå i advent? Å pusse på rammen eller å studere og fremheve maleriet? I tilfelle det første, det er fortsatt tid til å endre på ting…

Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden? (Luk. 18:8b)

Vi er inne i advent som er en forberedelses- og ventetid på julehøytiden. Tidligere var måtehold, indre renselse og hjertets tilstand i sentrum, i dag er det det ytre med stæsj, gaver og massevis av mat og godsaker som fyller tanker og handlinger.

Mange godtar å vente på det lille barn som en gang ble født og lagt i en krybbe da dette ikke utfordrer verken livet eller selvet i særlig grad. Vi er vokst opp med det hele og det er mer som et glansbilde og en årlig tradisjon. Til og med for mennesker som elsker Jesus og har vært Kristi etterfølgere i mange år, er julen en tid hvor de lett faller inn i det spor hvor tradisjoner, meg og mine tar hovedfokus. Det er dessverre fort gjort at “de andre” får mindre plass i våre tanker, bønner, liv og aktiviteter enn de skulle hatt.

Julen er et uttrykk for den høyeste type kjærlighet. Jesus gav avkall på alt sitt og kom frivillig til jorden for å bli vår frelser og forløser. Gud Fader sendte Jesus for å bli til soning for våre synder fordi han elsker oss med en evig og brennende kjærlighet. Julen er markeringen av at vi fikk tidenes gave fra himmelen og jordens skaper.

Tradisjonelt sett er advent en vente- og forberedelsestid til å feire Jesu første komme, hans fødsel. Men vi må ikke stoppe der. Vi venter fortsatt på at Jesus skal komme, ikke som en liten baby, men som en herlig og mektig majestet for å hente alle sine hjem.

Da Jesus ble født var det få som tok imot ham og det var flere grunner til dette. Bl.a. var det en tid der det religiøse stod sterkt og de rette handlinger, og ikke hjertet, var viktigst. Det var et samfunn med fokus på velstand og at jeg hadde det godt. Og kanskje viktigst, at Jesus kom som en baby stemte ikke med folkets oppfatning av hvordan det skulle være, derfor tok de heller ikke imot den frelser og befrier de ventet på.

Endel har også i dag falt i søvn når det gjelder vandringen med Gud. De tok imot frelsen og de startet bra, men livet møtte dem med utfordringer, muligheter og prøvelser som gjorde at fokuset begynte å endres fra Gud og andre til selvet. De er blitt sentrum i egne liv og dette har ført dem bort fra det nære fellesskapet og den daglige vandringen med Gud. Det blir som med de 5 jomfruene som ikke hadde olje på lampa da brudgommen plutselig og uventet kom.

Jesus vil komme for annen gang og når han er her er det for sent å gjøre opp hjerte-regnskapet, det må gjøres nå. Daglig må vi forberede våre hjerter og ha vårt fokus på Jesus slik at vi den dagen han plutselig er her fortsatt har olje på lampa.

Vil Jesus finne en levende tro i deg hvis han kommer igjen i dag? Om ei uke? Om fem år?

I Israel var det mange som ventet på at en frelserkonge skulle komme og derfor skulle det vel vært slik at mange hjerter gledet seg da Jesus ble født? Men det var ikke bare slik. Det var noen som trodde de ordene de hørte og så at den lille guttebabyen var noe mer enn en vanlig gutt, disse få så Gud.

Simeon var en slik mann. Han hadde tidligere fått høre av Guds Ånd at han skulle få se Guds frelser før han døde og den dagen han holder Jesusbarnet i sine hender, ser han Gud. I den lille, kanskje sovende, kanskje gråtende, guttebabyen ser han Gud. Og han gleder seg og takker Gud for det store. Simeon hadde ett hjerte og en ånd som var åpen og sensitiv for Gud, han hørte Guds tiltale og han trodde både hva han hørte og så. Det som for mange var en urimelighet av de store, at en baby var deres frelser, var en storslått og majestetisk sannhet for Simeon. Han kjente Gud og han trodde Guds ord.

Han (Simeon) var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst… Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden… tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud… (utdrag Luk. 2:25-28)

Vi kan gå glipp av hva Gud gjør i våre liv fordi våre forventninger ikke samsvarer med Guds tanker og planer. Vi forventer noe stort som popper opp i ett nu, mens Gud planter små frø som vokser seg større jo mer de vernes om og leves ut. Vi venter på skriften på veggen som sier om vi skal hjelpe eller ikke, mens Guds ord allerede sier «gjør godt mot dem du kan». Våre meninger og tanker om hvordan Gud burde og skulle gjøre ting kan faktisk hindre oss fra å se Gud og hans verk i våre liv.

Tenk på den gode klemmen du uventet fikk og det verset som passet forunderlig bra inn i den situasjonen du stod i. Eller den roen som plutselig fylte hjertet ditt midt i stormfullt vær. Ser du Gud? Ser du det store og majestetiske i disse små, enkle tingene? Ikke alt er som det ser ut til, det kan faktisk være mye større, mye mektigere og mye mer majestetisk enn du kan forestille deg. (Les gjerne Ef. 1:17-19)

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe… (1. Kor. 1:28)

Gjeterne på marken er vi alle kjente med, men kanskje vet ikke alle like mye om bakgrunnen deres? Når vi tenker på gjetere, eller hyrder, så tenker vi ofte på det gode forbildet Jesus bar fram, men virkeligheten var litt annerledes enn det småromantiske bildet vi har av det. Gjetere var ikke særlig godt likt og de ble ofte sett på som litt langfingrede. De var ikke særlig inkluderte i det vanlige fellesskapet, noe som sier seg selv da de var ute på markene og passet sauer. Det var heller ikke uvanlig at det brygget opp til konflikter mellom dem og de som eide markene der sauene beitet. Å være gjeter var et lavstatusyrke som verken førte godt rykte eller god anseelse med seg.

Disse menneskene valgte Gud å fortelle den gode nyheten om frelserens fødsel til først. Og ikke bare sendte han en engel og gav beskjed, han sendte et helt englekor! Ikke noe småtteri der i gården da Gud skulle gi disse menneskene beskjed om det store som nettopp hadde skjedd!

Hvem velger vi å ha kontakt med? Velger vi venner og bekjentskap utfra hvem vi liker, om de som ser pene eller kule nok ut, om de som har penger og status, om de er like oss og lignende kriterier, eller lar vi Gud velge hvem vi skal ha kontakt med for oss…

Jeg vet at den siste der er utfordrende for mange, for de mener at det er selvsagt de som skal velge hvem de vil være sammen med, men er det egentlig det? Når vi lever livet med Gud og har Jesus som Herre, er det da ikke de han sier vi skal pleie fellesskap med vi skal velge? Skal ikke Gud få lov til å være Herre også i denne delen av livet vårt?

Da Gud valgte hvem som først skulle få høre, valgte han de som andre så ned på og ikke ville ha særlig mye med å gjøre. Da Jesus valgte dem som skulle være hans nærmeste, så valgte han mange usannsynlige og ikke bare godt likte og ansette menn. Da Gud valgte profeter og tjenere, var det en salig blanding av litt av hvert. Men alt dette er sett med menneskers øyne, med Guds øyne ser ting litt annerledes ut. Når vi velger våre bekjentskaper og venner, velger vi utfra hva vi liker og vil ha, eller lar vi Gud vise oss hvem som trenger oss og hvem som vil være til støtte, styrke og hjelp for oss utfra et evig perspektiv?

Hvem velger dine bekjentskaper og venner, du eller Gud? Og hvis det er deg, er dette de samme som Gud ville ha sagt du skulle bruke tid sammen med?