I Israel var det mange som ventet på at en frelserkonge skulle komme og derfor skulle det vel vært slik at mange hjerter gledet seg da Jesus ble født? Men det var ikke bare slik. Det var noen som trodde de ordene de hørte og så at den lille guttebabyen var noe mer enn en vanlig gutt, disse få så Gud.

Simeon var en slik mann. Han hadde tidligere fått høre av Guds Ånd at han skulle få se Guds frelser før han døde og den dagen han holder Jesusbarnet i sine hender, ser han Gud. I den lille, kanskje sovende, kanskje gråtende, guttebabyen ser han Gud. Og han gleder seg og takker Gud for det store. Simeon hadde ett hjerte og en ånd som var åpen og sensitiv for Gud, han hørte Guds tiltale og han trodde både hva han hørte og så. Det som for mange var en urimelighet av de store, at en baby var deres frelser, var en storslått og majestetisk sannhet for Simeon. Han kjente Gud og han trodde Guds ord.

Han (Simeon) var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst… Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden… tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud… (utdrag Luk. 2:25-28)

Vi kan gå glipp av hva Gud gjør i våre liv fordi våre forventninger ikke samsvarer med Guds tanker og planer. Vi forventer noe stort som popper opp i ett nu, mens Gud planter små frø som vokser seg større jo mer de vernes om og leves ut. Vi venter på skriften på veggen som sier om vi skal hjelpe eller ikke, mens Guds ord allerede sier «gjør godt mot dem du kan». Våre meninger og tanker om hvordan Gud burde og skulle gjøre ting kan faktisk hindre oss fra å se Gud og hans verk i våre liv.

Tenk på den gode klemmen du uventet fikk og det verset som passet forunderlig bra inn i den situasjonen du stod i. Eller den roen som plutselig fylte hjertet ditt midt i stormfullt vær. Ser du Gud? Ser du det store og majestetiske i disse små, enkle tingene? Ikke alt er som det ser ut til, det kan faktisk være mye større, mye mektigere og mye mer majestetisk enn du kan forestille deg. (Les gjerne Ef. 1:17-19)