Da jeg denne gangen leste om Gideon (Dom. 6 og 7) ble jeg sittende å tenke på hvor tålmodig Gud var med ham. Gideon har ikke ventet på at Gud skulle kalle ham til et stort oppdrag, så når han får beskjeden om at han er den redningsmann Gud  har utsett, er det som lyn fra klar himmel. Vi kan heller ikke si, utfra hva vi leser, at Gideon er vel forberedt for den oppgaven han får. Han kjenner til folkets historie og hvordan Gud tidligere har reddet dem, men han er også vokst opp med avgudsdyrkelse og at folket er undertrykt og springer og gjemmer seg for fienden. Han ser ikke på seg selv som en dugendes kandidat til jobben, og det gir han også beskjed om. Men Gud lar ham ikke slippe unna; Gå du, jeg er med deg, jeg skal gjøre det. Hva Gud kaller Gideon til er ikke en utvidelse av hva han allerede gjør eller et kall om å gå dypere, men det er noe helt nytt og derfor tror jeg Gud er såpass tålmodig som han er.

Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» Gideon sa til ham: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.» Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (Dom. 6:14-16)

Gideon får protestere litt uten at Gud blir sint, Gud bare gjentar hva han allerede har sagt samtidig som han tilføyer litt mer. Gideon er litt småfeig og utfører det ene oppdraget om natten, men Gud lar dette passere. Gideon spør to ganger om bekreftelser på at det virkelig er Gud som sender ham på dette oppdraget, og Gud svarer som Gideon spør.  Når de endelig er klare for kamp, med bare en liten  gruppe menn, så gir Gud Gideon beskjed om å gå ned til fiendens leir for der å få  en oppmuntring gjennom å høre et syn og tolkningen fienden har fått. Igjen og igjen gir Gud bekreftelser på at det er han som sender, han som vil hjelpe og at Gideon bare skal gå i tro. Gud er tålmodig med ham.

Og det er en påminnelse jeg også trenger når jeg plutselig opplever at jeg blir kalt til å gå helt nye veier. Ikke bare var det uventet, men jeg føler meg også spesielt uskikket til det når det kommer slik plutselig. Da er det godt å vite at jeg trenger ikke å gjøre annet enn å begynne å gå så sterk som jeg er og stole på at Gud underveis vil gi ledelse og også, vil fullføre verket med sin Ånd og kraft.

Gideon er for meg en god påminnelse om at Gud nødvendigvis ikke kaller de dyktigste og mest sannsynlige, men at Han alltid vil utruste og dyktiggjøre den han kaller, og mens vi går på nye stier så er Gud tålmodig med oss og tar oss videre et skritt om gangen.

Kjenner du at Gud har kalt deg inn i noe helt nytt som gjør at du føler deg ekstra liten og uskikket? Frykt ikke, gå så sterk som du er, Gud vil gjøre sitt verk både i deg og gjennom deg og han er med deg hvert skritt av veien. Eller kanskje har du begynt å gå på en helt ny og ukjent vei og så opplever du at det ble vanskelig og du trakk deg litt tilbake? Min kjære, reis deg opp igjen og fortsett ferden. Gud vil hjelpe deg videre og husk at han er tålmodig med deg mens du er underveis. Han vil gi deg hva du trenger for å stå støtt og for å komme ut av det som mer enn en overvinner.

Vi har alle vært borti dem, de som gjør så veldig store gjerninger, tegn og mirakler. Det er ikke måte på hvor mange de har helbredet, hvor mange mirakler de har sett skje og hvor store tegn og under de har fått utføre. De kan fortelle både langt og lenge om alt de har gjort og erfart. Dessverre er mange av disse bortimot forgudet av endel kristne… de settes på pidestall og stakkars dem som våger å si at det er noe som skurrer oppi det hele.

Det er to store fallgruver som det sjeldent snakkes om, og hvis man påpeke dem så er man automatisk kritisk, står Gud imot eller går imot Guds stjernepredikant/-helbreder el.l.

Manglende dokumentasjon
Hvis så mye skjer, hvorfor kan nesten ingen ting bevises? Det er ofte bare ord, få kan legge frem dokumentasjon på at ting faktisk har skjedd. Jeg sier IKKE at alt kan dokumenteres, men hallo; kreft, fri fra rullestol, kroniske sykdommer og mye annet kan. Jeg sier heller IKKE at helbredelser, tegn og under ikke skjer, men jeg tror ikke at endel av «kristen-stjernene» opplever så mye som de sier… Hvis hva de sier er sant, så skulle de være
a) godt tjent med å kunne dokumentere det,
b) det burde da være mange som kunne gå god for det?
c) ikke bare avvise det som kritiske og negative røster sent fra/påvirket av djevelen selv.

Hvis mennesker blir helbredet der og da, så skal de fortsatt være det både en uke og en måned senere, hvis ikke er det stor sjanse for at det er følelser, stemning og forventninger som har gjort at de i øyeblikket trodde alt var bedre. Og dette er sterkt beklagelig; for det svekker troen til mennesker som lengter etter en ekte berøring fra Herren og som i mange tilfeller over lengre tid har ropt til Gud om hjelp, helbredelser og mirakler.

Hvem gjør store ting?
Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører på enkelte så føler jeg at mennesket blir både større og bedre etter som de snakker, men Jesus blir bevart som en liten forsikring i bakgrunnen. Meningen med helbredelser, tegn og mirakler er ikke at de skal frelse mennesker, det skal være ting som følger forkynnelsen av Ordet og som viser Guds makt og kraft blant mennesker. Men, hvis mennesker gjør seg selv store, hvem er det da de setter høyest, Gud eller seg selv? Er det mennesket som gjør alle de tingene for Gud eller er det Gud som ved sin Ånd og kraft virker gjennom mennesker? Og hvis det siste er tilfellet, er det da riktig å si at «jeg har gjort alt dette for Gud»?

Under sin første misjonsreise opplevde Paulus og Barnabas å komme i konflikt og ordskifte med noen jøder om nødvendigheten av at hedningekristne måtte omskjæres for å bli/bevare frelsen. Det blir enighet i menigheten om at Paulus, Barnabas og noen andre skulle reise til Jerusalem og legge dette stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste. Når de kommer dit så tas de godt i mot og Paulus forteller om alt GUD har gjort blant hedningene. Ikke hva han har gjort, men hva Gud har gjort gjennom ham. (ap.gj.15).

… og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem. (15.4b)

… som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem. (15.12b)

Nettopp den tydeligheten om at det var GUD som virket gjennom dem, var det som satte meg på tankene over. Hvem er det som skal æres, løftes fram og snakkes godt om, mennesket som Gud bruker eller Gud som virker gjennom mennesket med sin kraft?

Da tok Peter til orde og sa: «Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett. (Ap.gj.10:34-35)

Peter var oppdradd etter jødiske skikker og det var derfor mat han ikke spiste fordi det var regnet som urent. Det var også mennesker han ikke skulle omgås med, fordi de ikke var jøder. Dette var Gud nødt til å «rette opp i» for at Peter skulle kunne gå inn i og virke i det kall Gud hadde for ham. Derfor får Peter et syn der en duk med hva han betegner som «uren mat» daler ned for ham med beskjed om å spise. Han nekter først, men får så beskjed om at det Gud kaller rent skal ikke han kalle urent. Mens han tenker over synet han hadde, kommer det menn fra Kornelius sitt hus. Kornelius var en ikke-jødisk offiser, men han tjente Herren og var gavmild mot de fattige. Peter har allerede fått beskjed om at han skal gå med de menn som kommer, og derfor tar han dem inn og følger med dem dagen derpå. Når de kommer til Kornelius sitt hus mottas Peter varmt og Kornelius, som har samlet mange kjente, sier at de venter på å høre de ord Gud har gitt Peter å dele. Det er da Peter sier at han nå virkelig forstår at Gud ikke gjør forskjell på folk.

Mens jeg leste denne historien var det spesielt tre steder (v15, 28 og 35) jeg fikk i tanke at vi må kvitte oss med alle de fordommene vi har mot andre. Jeg må kvitte meg med fordommene mine. Og passe meg for å godta mine førsteinntrykk uten å gå dem litt grundigere i sømmene.

Vi tenker ofte at vi har ikke fordommer mot andre, men vi har dem alle. Hos noen er de veldig tydelige da de går på ting som farge, språk og religion, mens hos andre er de mer skjulte. Fordommer bunner i at vi ikke liker eller er fortrolig med det- eller de- som er annerledes. Noe er basert på frykt og uvitenhet, mens noe er bunnet i en forståelse av at de andre har verdier, holdninger og levemåter vi ikke er enige i. Og det siste gjelder i stor grad kristne også.

Flaut å innrømme det er det, men jeg har mine fordommer. Det at jeg har lettere for å se med milde øyne på de man kan se sliter enn de som kommer fjonge og kledd i siste mote, henger mer sammen med mine fordommer enn med at jeg kjenner menneskene og hjertene. Kanskje er det motsatt for deg? Eller kanskje er du som meg? Vi har alle grupper med mennesker som vi raskere reagerer negativt mot og med nedsettende tanker om enn andre. Tenker vi like godt om den rumenske tiggeren som den dresskledde mannen med stresskoffert? Er den i rullestol like mye et verdifullt og likeverdig menneske som den som springer rundt på to bein? Er den som står og hilser i døra like viktig i menigheten som den som leder lovsangen?

Jeg liker ikke at jeg vurderer mennesker slik jeg tidvis gjør og jeg jobber med meg selv for å endre det- for det er ikke riktig. Gud har ikke fordommer mot verken den ene type mennesker eller den andre eller tredje, og da skal heller ikke jeg ha det. Gud har skapt alle og hans kjærlighet og nåde gjelder alle, om det er fattig eller rik, frisk eller syk, arbeidende eller ufør, lys eller mørk, fremgangsrik eller strevende, Gud ser likt på alle. Alle har syndet og kommet til kort, alle kan bli frelst, alle er ønsket av Gud, alle kan motta frelsen, alle kan virke for Herren. Det er ting Gud sier er riktig og galt, men det er ikke det vi snakker om her, vi snakker om menneskers urokkelige verdi.

Hva jeg har merket meg i eget liv er at jeg har flere fordommer enn jeg trodde. De er ikke store og synlige lenger, men en gang inni mellom prikker Ånden på meg og sier ifra: Det der er ikke bra, det er ikke riktig å tenke slik om noen på det grunnlaget. Når vi kjenner at de små stikkene kommer opp i oss så er det opp til oss å ta tak i dem og kalle dem for hva de er: Fordommer og synd, så må vi be om Guds nåde og hjelp til å få det ut av våre hjerter. Mine fordommer kan faktisk hindre meg fra å virke i hva Gud har tenkt jeg skulle. Tenk om Peter ikke hadde forstått hva Gud mente og nektet å gå med de mennene som kom etter ham?

Gud hjelp meg å se når mine førsteinntrykk er feil og tal tydelig til meg om de fordommer som fortsatt finnes i mitt hjerte. Led meg på din vei.

Da han kom til Jerusalem, forsøkte han å komme inn blant disiplene. Men alle var redd ham og trodde ikke han var noen disippel. Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn. Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem og forkynte fritt og åpent i Herrens navn. (Ap.gj. 9:26-28)

Etter at Saulus har møtt Jesus på vei til Damaskus og får et personlig møte med den Jesus han forfølger, så skjer det en omvendelse som vil påvirke verden i mange århundre fremover. Saulus begynner øyeblikkelig å forkynne og han opparbeider seg tillit hos enkelte av dem han tidligere forfulgte, dette fordi han klart og tydelig forkynte Jesus og virket med Guds kraft. Etter ei tid reiser han til Jerusalm men får ikke innpass hos de troende der. De er redde for ham og holder fast ved hva han tidligere har gjort. Det er derimot en kar, Barnabas, som tar tak i dette. Han tar med seg Saulus til apostlene og forteller dem hvordan Saulus møtte Jesus på vei til Damaskus og hvordan han etter dette møtet har forkynt den korsfesta og oppreiste Kristus. Dette fører til at Saulus etter dette får gå fritt inn og ut blant de troende.

Vi trenger å hjelpe dem som forkynner evangeliet og virker i Guds kraft videre. Noen ganger er det gjennom oppmuntringer og støtte, noen ganger gjennom å fortelle andre om at dette mennesket forkynner Guds ord og virker med Guds kraft og nåde, mens andre ganger er det faktisk viktig og riktig at vi tar dem under vingene og hjelper dem til å få tillit hos andre gjennom at vi går god for dem. Vi må, hvis vi kan, være døråpnere for dem som tjener Jesus og evangeliet.

Kanskje kjenner du noen som du kan hjelpe et steg videre ved å fortelle andre om at de er Herrens tjenere og virker med kraft og nåde?

Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet. Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. (Sal. 146.5-8)

Torsdag var jeg å satte sprøyte nr to i skuldra og jeg har dermed 3 dager hvor jeg skal bruke den minst mulig, så derfor er jeg her bare for to ting.

Ønske deg og dine ei god helg! Må den bli fylt med stunder av omsorg, glede og hvile i Herren.

Minne deg om at du er elsket og at uansett hva du møter er Gud større. Fortvil ikke, sett din lit til Herren, han vil hjelpe deg.

Guds fred og velsignelse,
Cecilie