Vi har alle vært borti dem, de som gjør så veldig store gjerninger, tegn og mirakler. Det er ikke måte på hvor mange de har helbredet, hvor mange mirakler de har sett skje og hvor store tegn og under de har fått utføre. De kan fortelle både langt og lenge om alt de har gjort og erfart. Dessverre er mange av disse bortimot forgudet av endel kristne… de settes på pidestall og stakkars dem som våger å si at det er noe som skurrer oppi det hele.

Det er to store fallgruver som det sjeldent snakkes om, og hvis man påpeke dem så er man automatisk kritisk, står Gud imot eller går imot Guds stjernepredikant/-helbreder el.l.

Manglende dokumentasjon
Hvis så mye skjer, hvorfor kan nesten ingen ting bevises? Det er ofte bare ord, få kan legge frem dokumentasjon på at ting faktisk har skjedd. Jeg sier IKKE at alt kan dokumenteres, men hallo; kreft, fri fra rullestol, kroniske sykdommer og mye annet kan. Jeg sier heller IKKE at helbredelser, tegn og under ikke skjer, men jeg tror ikke at endel av «kristen-stjernene» opplever så mye som de sier… Hvis hva de sier er sant, så skulle de være
a) godt tjent med å kunne dokumentere det,
b) det burde da være mange som kunne gå god for det?
c) ikke bare avvise det som kritiske og negative røster sent fra/påvirket av djevelen selv.

Hvis mennesker blir helbredet der og da, så skal de fortsatt være det både en uke og en måned senere, hvis ikke er det stor sjanse for at det er følelser, stemning og forventninger som har gjort at de i øyeblikket trodde alt var bedre. Og dette er sterkt beklagelig; for det svekker troen til mennesker som lengter etter en ekte berøring fra Herren og som i mange tilfeller over lengre tid har ropt til Gud om hjelp, helbredelser og mirakler.

Hvem gjør store ting?
Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører på enkelte så føler jeg at mennesket blir både større og bedre etter som de snakker, men Jesus blir bevart som en liten forsikring i bakgrunnen. Meningen med helbredelser, tegn og mirakler er ikke at de skal frelse mennesker, det skal være ting som følger forkynnelsen av Ordet og som viser Guds makt og kraft blant mennesker. Men, hvis mennesker gjør seg selv store, hvem er det da de setter høyest, Gud eller seg selv? Er det mennesket som gjør alle de tingene for Gud eller er det Gud som ved sin Ånd og kraft virker gjennom mennesker? Og hvis det siste er tilfellet, er det da riktig å si at «jeg har gjort alt dette for Gud»?

Under sin første misjonsreise opplevde Paulus og Barnabas å komme i konflikt og ordskifte med noen jøder om nødvendigheten av at hedningekristne måtte omskjæres for å bli/bevare frelsen. Det blir enighet i menigheten om at Paulus, Barnabas og noen andre skulle reise til Jerusalem og legge dette stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste. Når de kommer dit så tas de godt i mot og Paulus forteller om alt GUD har gjort blant hedningene. Ikke hva han har gjort, men hva Gud har gjort gjennom ham. (ap.gj.15).

… og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem. (15.4b)

… som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem. (15.12b)

Nettopp den tydeligheten om at det var GUD som virket gjennom dem, var det som satte meg på tankene over. Hvem er det som skal æres, løftes fram og snakkes godt om, mennesket som Gud bruker eller Gud som virker gjennom mennesket med sin kraft?