Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp. (Sal. 86:11-13)

Vi leser ikke hvorfor den samaritanske kvinnen ved brønnen får et møte med Jesus, men jeg har tenkt at det må ha vært et rop i hennes indre etter noe mer. Kanskje har hun ropt ut til Gud etter hjelpe? Vi vet ikke. Men at hun har kjent på tomhet og ønske etter noe hun kanskje ikke helt vet hva er, det er det liten tvil om.

Jesus tar veien gjennom Samaria selv om gode jøder ikke skulle gjøre slikt, men hva bryr det han? Hans ønske er å gjøre Fars vilje, og når det er denne veien han blir ledet så er det her han går.

Ved brønnen møtes to bønner, en bønn om å leve til Fars ære og gjøre Hans vilje og en bønn om hjelp. Der ved brønnen møtes to mennesker som er ført sammen av Gud selv og det er Gud selv som får være både kraften og kilden til den forvandling vi ser finner sted. Guds godhet får flyte fritt og Fars store hjerte og inderlige ønske om at de fortapte finner hjem, får både bli øst ut og tilfredsstilt.

Hvor ofte tenker vi at vår bønn om «hjelp meg Gud» vil få svar i form av et annet menneskes bønn om «send meg»? Og selvsagt, også omvendt. For sjeldent. Men det er ofte slik Gud gjør ting, på forunderlig vis fører han sammen to mennesker som har bedt bønner som passer sammen og i dette himmelbestemte møtet er han tilstede og virker med sin kraft, godhet og nåde. Ja ikke bare får Gud gi ut av alt det gode han er og har, men han får også motta takk, lov og pris for det gode som mottas.

Når to bønner møtes bringes Gud ære, både gjennom den lydige handlingen fra den som gikk og også fra det trengende hjertet som fikk drikke seg utørst.

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt. 28:20)

Tirsdag ble jeg syk og formen var mindre god da jeg stod opp onsdag, deretter gikk det fort nedover til jeg var et slakt av ei oppvridd vaskefille fredag kveld. Heldigvis snudde det i løpet av lørdagen og jeg er nå noen hakk bedre selv om feber og annet gørr ikke er helt borte (og derfor er det også noen ubesvarte kommentarer). Oppi begredeligheten satt jeg og tenkte over ordene om at Gud er alltid med oss.

Han er det. Gud er alltid med oss, og han vil aldri svikte oss eller forlate oss. Vi kjenner alle vers om dette og vi vet at det står og for det meste tror vi også at det er sant. Vi kan til og med tro det på de onde og vonde dagene, men likevel om vi tror så føles hjelpen langt borte ut.

Vi tror og vet at Gud er med oss, alle slags dager, men av en eller annen grunn har mange av oss lett for å stenge Gud ute når vi ikke har det så greit. Vi småsnakker med Gud om de greie tingene og de som er litt vanskelige, men når det blir skikkelig ille, tungt, sårt eller vanskelig, så blir vi stille. Vi vet Gud er der, men vi holder han ute fra hva som skjer i vår kropp, vårt hode og vårt hjerte…

Når ting blir vanskelig og vondt så har vi en tendens til å trekke oss inn i oss selv og stenge andre ute, også Gud. Vi trenger Gud og andre mer enn når vi har det godt, men likevel så bærer vi på det som ikke er greit alene.

Gud synes ikke du er svak eller pysete som synes ting er vanskelig, han har omsorg for deg og ønsker at du involverer ham. Gud synes ikke du er teit som ikke ser ei løsning, han ønsker å lede deg og gi deg av Hans visdom. Gud ønsker å være en del av hele ditt liv, han ønsker å hjelpe deg i hver situasjon. Uansett hva du møter så ønsker Gud at du skal slippe han inn i det.

Og egentlig, vi ønsker jo alle i bunn og grunn at Gud kommer inn i våre vanskelige situasjoner, følelser, tanker og tider for å trøste, styrke og hjelpe oss. La oss åpne opp for at Gud kan komme oss nær også i det som ikke er så greit. Gud er alltid rede til å møte oss, la oss gå han i møte ved å vende et sukk, en kort bønn, en tanke mot ham.

Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1. Pet. 2:9)

Hovedhensikten med frelsen er ikke at vi skal unngå helvete, ei heller at vi skal komme til himmelen, men at vi skal bli Guds folk; Et hellig folk som ærer, tilber og forkynner om Guds storhet, herlighet og nåde både i ord og gjerning.

I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt. (Ef. 1:4-6)

Så sa David til sin sønn Salomo: «Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus. (1. Krøn. 28:20)

Gud vil aldri be deg om å gjøre noe du ikke kan klare,
men det kan være han ber deg om å gjøre noe du ikke vet du kan enda!

Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det. (1. Tess. 5:24)

Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» (Dom 6:14)

I helga har jeg benyttet anledningen til å se endel(!) dokumentarer om kristne troshelter- og kjemper. Når ei helg med fri tilgang til dokumentarer og annet på ei kristen nettside klaffer sammen med at guttene er hos sin far, kan jeg ikke la muligheten gå meg forbi 🙂

Vi snakker om mennesker som har levd i tidsrommet 1600 til i dag, som

• Bunyan («en pilegrims vandring»),
• Spurgeon («Prince of Preachers»),
• Amy Carmichel («de morløses mor»),
• George Muller (startet barnehjem og ivaretok over 10 000 barn gjennom livet, han ba aldri mennesker om penger, kun Gud),
• D.Bonhoeffer (prest, nazimotstander, fanget og drept under WW2),
• John Wesley og Charles Wesley (grunnla metodistbevegelsen sammen med George Whitefield),
• Herr og fru Luther (joda, vi har mye å lære av den fruen, men også hvordan Martin behandlet henne som likesinnet-og stilt),
• William og Catherine Booth (grunnla Frelsesarmeen)
• Richard Wurmbrand (fengslet og torturert i flere år for sin tro under kommunismen, grunnlegger av hva som i dag heter «the Voice of the Martyrs«)
• og andre. (hvert navn lenket til kort bio på engelsk wikipedia)

En av tingene som gikk igjen hos de fleste, var at

1. De hadde en overgivelse til Guds vilje, tillit til hans nåde og tro på hans evne til å fullføre sitt verk som vi har mye å lære av.
2. De slet med enten kropp eller sinn, flertallet slet med fysiske sykdommer, noen med sjel og psyke.
3. De ble forfulgt og/eller opplevde grov trakassering, fengsling og annet pga sin tro og hva de gjorde med livene sine.
4. De opplevde at Gud gjorde enormt mye gjennom deres liv og overnaturlig inngripen var ikke uvanlig. Og vet du hva, de var ordinære mennesker som deg og meg.
5. Uansett hvilke situasjoner de havnet i (fra sykeseng, i fengsel, på vei til konsentrasjonsleir osv), så de muligheten til å forkynne Guds storhet og frelse til andre mennesker. De var utrettelige i sin iver og lengsel etter å se sjeler frelst og hjulpet både fysisk, psykisk og åndelig.

Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet. (Heb. 6:12)

Bibelen sier at vi skal ha de som gikk foran oss som forbilder, og disse menneskene er gode forbilder på hva som kan skje når vi velger å stole hundre prosent på Guds evne og vilje til å fullføre det kall han legger på et menneskes liv. Deres mot ligger i viljen til å leve, vandre og be i tillit, også når de ikke så eller kunne forstå. Deres overgivelse vistes i hvordan de alltid søkte å behage Gud fremfor mennesker. Deres liv bragte store skarer til Herren, sørget for omsorg, mat og klær til titusener, bragte ære til Gud og har hjulpet mennesker i århundre til å se at Gud er allmektig og verdt all ære og at han er til å stole på.

Mange av disse menneskene opplevde lenker, noen fysiske og andre gjennom en kropp som holdt dem bundet, men dette var ikke noe de lot hindre seg. Det var en mulighet til å trekke enda nærmere Gud, søke Herrens ansikt enda mer, klynge seg til Herrens godhet, omsorg og hjelp i enda større grad. De lenkene de opplevde tvang dem over i en overgivelse til, og avhengighet av, Herren som jeg tror var en av de grunnleggende årsakene til at de fikk stå i den store og mektige tjeneste som de gjorde.

Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent, det som jeg er sendebud for også mens jeg er i lenker. Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal. (Ef. 6:19-20)

I den ene Bibelen min har jeg skrevet ifm disse versene: Paulus var i fysiske lenker, men dette gjelder også oss som er lenket til en ikke-fungerende kropp. Selv om kroppen streiker er vi ikke fratatt vårt ansvar; Hellige, gode og forkynnende liv som ærer og vitner om Guds nåde, storhet og herlighet.

Uansett hva liv vi lever, uansett muligheter og begrensninger, velger vi å gå modig inni Herrens kall og stole på hans hjelp og forsørgelse vil vi aldri bli skuffet. Alle disse menneskene som gikk foran oss har vist oss at Gud er trofast og han svikter ikke sine barn. Og de som våger å tenke og tro tusen ganger større enn flertallet rundt dem, vil oppleve at Herren kraftig støtter og hjelper dem.