Noen ganger kommer Gud og ber oss om å gi siste rest av hva vi har. Om det er tid, overskudd eller penger, er ikke det viktigste her, men vi snakker om hva gjør vi når Gud ber oss om å gi det lille vi har igjen til noe han minner oss om?

Vi vet egentlig at Gud vet best og at han har kontrollen, men samtidig så klarer vi ikke å slippe taket og la Hans vei være vår vei. Vi har ikke den tillit til hans kjærlighet, nåde og forsørgelse som vi skulle hatt- og dermed tror vi at vi må ha kontrollen og bestemme selv. Det triste i det er at vi uten å være klar over det søker etter egen tilfredsstillelse i stede for å ha fokus på hva som ærer Gud og hjelper andre.

Det blir som om Gud sier:
– Jeg har kontrollen, la meg styre skuta.
Og vi svarer:
– Jeg vet hva som kommer og hva som er beste vei for meg,
og så tar vi kontrollen fra Gud og legger om kursen slik vi tror den passer oss best.

I 1. kongebok 17 er historien om Elia og den fattige enka i Sarepta nedtegnet. Profeten ber om å få litt vann og litt brød og får svaret om at det er nesten tomt, nå skal hun lage mat til sønnen og seg selv en gang til og så skal de legge seg ned å dø. Profeten sier at hun ikke skal frykte, hun skal gjøre som hun har tenkt, MEN hun skal først bake en brødleiv og komme med til profeten, deretter skal Herren selv passe på at verken mel- eller oljekrukken vil gå tom så lenge tørken og hungersnøden varer.

Er det vi som står i samme situasjon som denne enken, er det ikke like enkelt å tenke at det er bare å gå i tro på det ord man har fått, men det er nettopp dette mot og den tillit denne enken viser. Hun velger å stole på det Guds ord som blir talt gjennom profeten, og det blir ikke til hennes undergang, men hennes redning. Hun går ikke fortere tom for mat, hun får mer. Ber Gud deg om å dele det lille du har igjen med et av han sine barn, så vil han også sørge for at du får det du trenger. Men det er du som må velge å være modig og handle på det ord Gud taler til deg.

Vi skal ikke hjelpe oss fattige, men vi må også huske at om vi ikke hjelper når vi blir minnet om det, så blir vi fattigere. Fattigere i vår vandring med Gud, fattigere i vårt eget hjerte og liv, fattigere i vårt forhold til andre mennesker, og ja, noen ganger også økonomisk fattigere fordi vi frarøver oss selv muligheten til å leve under Guds velsignelse og forsørgelse.

Jeg har gått og tenkt på historien der Jesus metter 5000 i helga. Du vet den historien der det er en liten gutt som har fem brød og to fisker som blir gitt til Jesus, som igjen sørger for mat til alle. Jeg har hørt mange taler om hvordan Gud bruker det lille vi har til å gjøre noe stort, noen om hvordan den lille gutten fikk ta del i et mirakel, men ingen om at også den lille gutten ble mett- og det er det jeg har tenkt på.

Den lille gutten hadde sikkert fått maten pakket med seg av en omsorgsfull mor, men når han står der og ser at han har noe Jesus kan bruke, så tenker han ikke på rumlingen i egen mage, han gir videre det lille han har til Mesteren. Hva som skjer vet vi, det lille ble til mat for flere, og det var også overflod igjen. Men har du tenkt på at blant alle dem som spiste seg mette, var også den lille gutten?

Han gav avkall på det han hadde for å hjelpe andre, og Mesteren sørget for at ikke bare ble de andre gode og mette, men også den lille gutten ble god og mett.

Noen ganger kommer Gud til oss og ber oss om å gi det lille vi har for å hjelpe andre. I de situasjonene er det lett for at vi kjenner på bekymring i forhold til våre egne behov. Hvis jeg gjør dette, hva da med meg? Men kanskje vi skulle vise litt mer barnlig tillit til Gud, slik som den lille gutten gjorde? I stede for å tenke på oss selv, burde vi være villige til å dele hva vi har for at andre skal få sine behov dekket. Ved at vi villig gir fra oss det vi har, så åpner vi også opp for at Gud får mulighet til ikke bare å dekke andre sine behov, men også våre egne.

I går fortalte jeg om hvordan jeg kjente det var riktig å gi bort de få feriepengene guttene og jeg hadde for å hjelpe noen som var i nød, men jeg fortalte ikke hva som skjedde i ettertid. To-tre dager etter at jeg hadde gitt bort de pengene og satt igjen med tom sparekonto, ringer telefonen. Det er en broder som sier at han og kona får igjen på skatten og at de ønsker å gi noe av dette til meg og guttene. De visste at guttene mine noen ganger har stilt spørsmålet om hvorfor vi fortsetter å hjelpe andre, siden vi får så lite hjelp selv, og dette ekteparet ønsket å velsigne oss så guttene kunne oppleve at også vi fikk. Jeg får en sum og tenker at «du Gud altså!»

Noen få dager før guttene og jeg skal avgårde på den planlagte ferieturen vår, kommer pengene inn på konto. Det er mer enn jeg hadde gitt bort og mer enn vi trengte, så derfor ble første gjøremål å gi litt videre til ei enslig mor jeg ble minnet på. Så ble teltet vi egentlig skulle på tur med, oppgradert til ei nøktern hytte. Vi reiser på tur og er veldig takknemlige for hytta siden finværet som var meldt blir borte, med unntak av den ettermiddagen vi var ute så guttene kunne prøve seg på klatring, zip-lining og pump-track, da hadde vi solskinn og opphold. Turen blir mer innholdsrik enn vi hadde planlagt og vel hjemme er guttene enige om at det var en aller tiders ferietur.

Når Gud minner oss om å dele hva vi har med andre, så trenger ikke vi å bekymre oss for hva som (kanskje) kommer en dag lengre frem i tid. Gud vet om disse tingene allerede før han spør oss, og han har allerede planlagt hvordan han skal hjelpe oss når tiden er inne for det. Vi må ikke la bekymring for morgendagen hindre oss fra å hjelpe i dag. Gud vil ikke bare dekke andre sine behov gjennom hva vi deler, han vil også sørge for våre. Vi kan stole på at Guds forsørgelse ikke bare gjelder alle andre, men også oss og våre. Husk, også den lille gutten ble mett!

Tidlig på våren, rett etter guttenes bursdager, har jeg årets største regningsmåned med litt over ett par titalls tusen utenom det vanlige. Jeg vet at dette kommer og jeg sparer til det, men det var med dyp takknemlighet til Gud jeg denne våren satt og kikket over regnskapet. Tenke seg til, det var fortsatt litt igjen, og de pengene, de får være sommerferiepengene våres, bestemte jeg. Når man er i en situasjon som vår, der sommer ikke betyr ekstra utbetalinger i form av feriepenger, skattepenger eller annet, må ferier planlegges. Takknemlig var jeg, regningene ville bli betalt og vi ville ha mulighet til ett sprell eller to i løpet av sommeren, noe som har stor betydning med tenåringer/barn i hus.

Ett par dager senere så kommer jeg på en bror jeg har fått vandre sammen med de siste 2-2 1/2 årene og jeg sender en melding. Han ringer og vi får en prat. Jeg merker han er blitt mer grunnfestet i Herren samtidig som han også er ærlig om at ting fortsatt er vanskelig, men nå møter han det med en større tillit til Gud. Så spør jeg, rett ut som jeg er, har du det du trenger da? Og svaret kommer at nei, nå har han penger ut uka men neste uke… og jeg tenker automatisk på de pengene jeg hadde igjen og at hvis vi ser en bror i nød og vi kan hjelpe, så skal vi det. Vi snakker litt videre om dette og annet (jeg sonderer terrenget ift han og Gud) og kjenner det riktig at jeg skal hjelpe. Da kommer tanken: Men hva med guttene og ferie? Tanken er der splittsekundet etter jeg bestemte med for å gi bort «feriepengene» våres.

Den tanken som kom var så typisk, og jeg tror den er gjenkjennelig for flere enn meg. Det er egentlig lett å bortforklare den med at jeg er praktisk, jeg planlegger og jeg har omsorg for guttene og vil sørge for dem.
Men tar vi bort den pent pynta overflaten så er det et lag med egoisme som ligger der og gliser mot oss. En holdning om at ja men hva med meg/oss? Skal vi alltid ta til takke med kun det nødvendige? Fortjener ikke vi litt ekstra? Det er en sentrering omkring meg og mine som ikke er god i de tilfeller der det hindrer oss fra å hjelpe mennesker i nød. Vi sier faktisk at vi er viktigere enn dem… I egne øyne er vi oftest det, men hva med i Guds øyne?
Fjerner vi dette mellomlaget med egoisme vil vi så komme til det virkelige problemet, til et leirelag av tvil og manglende tillit til Gud, hans kjærlighet og hans evne til å sørge for oss. Vi tror at vi under enhver omstendighet må holde hardt på hva vi har så morgendagen er sikret, for hvem vet hva som skjer da? Vi er bekymret for oss selv og våre, og glemmer at når Gud ber oss om å dele vår overflod (=mer enn til dagens behov) med andre, så vil han også sørge for oss når den tid kommer.

La oss være ærlige med oss selv og Gud, årsaken til at vi ikke alltid hjelper andre er ikke bare fordi vi er usikre på om det er det rette å gjøre (når har det vært galt å gjøre godt?), men det er også en ubevisst egoisme og en manglende tillit til Guds evne til å sørge for oss når tiden for at vi trenger hjelp kommer. Hvis Gud ber oss om å gi videre det lille vi har, så vil han også sørge for at vi får det vi trenger. Vi må velge å stole på at Gud vil forsørge oss, også når vi ikke forstår hvordan, og vi må leve i lydighet mot de ting Gud ber oss om å gjøre, uansett.

Jeg svarte tanken som kom tilbake med: Hva så? Det er lenge til ferie og jeg har mulighet til å hjelpe en som trenger det nå. Gud vet at ferie er viktig for guttene og når han sier jeg skal hjelpe nå, er ferie hans ansvar. Så sier til broderen at jeg skal hjelpe med så og så mye.
(fortsettelse følger i morgen)

Bibelens kostholds- og treningsprinsipper er ikke gått ut på dato, de er fortsatt like gyldige, like effektive og like helsebringende som tidligere. Mens verden ser på det fysiske som viktigst, så ser Gud på vårt indre menneske som viktigst, og også denne delen av oss trenger godt stell for å trives, vokse og bli sterkere.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Mat
Ta til deg av Guds Ord, grunn over Jesu offer, Guds nåde og tro hva du leser.

Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Matt. 4:4)

Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.»… Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre… (Joh. 6:33, 35a)

Husk å handle på hva du vet er riktig og å være Guds kanal for å nå andre mennesker med evangeliet, godhet, barmhjertighet, nåde og sannhet.

Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. (Joh. 4:34)

Drikke
Viktig å ta til seg i større mengder! Kilden med levende vann er ikke tørket ut. En berøring av Herren vil fylle sjelen, dekke tørsten og stille både dine og andre behov. Guds Ånd i oss vil både levendegjøre Guds ord og løfter for oss, virkeliggjøre Guds vilje og plan gjennom oss og muliggjøre at vi lever liv til Guds ære og andres beste.

(Jesus svarte)  Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh. 4:14)

Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. (Joh. 6:35)

Trening
Vi har endel muskelgrupper som stadig trenger å brukes for både vedlikeholdet sin del, men også for å bli sterkere slik at de, ved Guds hjelp, kan overvinne de svakere sidene våre. Her er noen få:
Giverhjertet må styrkes gjennom å ta inn over oss at andre har behov vi kan dekke, så må vi handle på dem.
Omsorgsmusklene må stadig brukes gjennom at vi ser andre og tar inn over oss deres situasjon og behov, ber Gud gi oss kjærlighet, barmhjertighet og medfølelse for dem- og viktig, viktig: Rekker ut åpne armer mot andre (eller bretter opp ermene og tar ett tak hvis det er det nødvendige).
Trosstyrken må vi ikke glemme, her står mye og faller på oss selv og vårt valg. Velger vi å tro selv om det virker umulig ut menneskelig sett? Tro er en gave gitt av Herren, som alt annet godt, men hva nytte er det i en gave hvis den ikke brukes?
Ydmykhet kan faktisk også oppøves. Sann ydmykhet er ikke å tenke mindre om seg selv, men å tenke mindre på seg selv. Vi må velge å sette andre foran oss selv og gjennom det styrker vi dette viktige karaktertrekket

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. (1. Pet. 4:10-11)

Da vil jeg ønske alle lesere ei velsigna god helg, så møtes vi igjen til mandag, litt sterkere enn i dag 😉

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.