Tidlig på våren, rett etter guttenes bursdager, har jeg årets største regningsmåned med litt over ett par titalls tusen utenom det vanlige. Jeg vet at dette kommer og jeg sparer til det, men det var med dyp takknemlighet til Gud jeg denne våren satt og kikket over regnskapet. Tenke seg til, det var fortsatt litt igjen, og de pengene, de får være sommerferiepengene våres, bestemte jeg. Når man er i en situasjon som vår, der sommer ikke betyr ekstra utbetalinger i form av feriepenger, skattepenger eller annet, må ferier planlegges. Takknemlig var jeg, regningene ville bli betalt og vi ville ha mulighet til ett sprell eller to i løpet av sommeren, noe som har stor betydning med tenåringer/barn i hus.

Ett par dager senere så kommer jeg på en bror jeg har fått vandre sammen med de siste 2-2 1/2 årene og jeg sender en melding. Han ringer og vi får en prat. Jeg merker han er blitt mer grunnfestet i Herren samtidig som han også er ærlig om at ting fortsatt er vanskelig, men nå møter han det med en større tillit til Gud. Så spør jeg, rett ut som jeg er, har du det du trenger da? Og svaret kommer at nei, nå har han penger ut uka men neste uke… og jeg tenker automatisk på de pengene jeg hadde igjen og at hvis vi ser en bror i nød og vi kan hjelpe, så skal vi det. Vi snakker litt videre om dette og annet (jeg sonderer terrenget ift han og Gud) og kjenner det riktig at jeg skal hjelpe. Da kommer tanken: Men hva med guttene og ferie? Tanken er der splittsekundet etter jeg bestemte med for å gi bort «feriepengene» våres.

Den tanken som kom var så typisk, og jeg tror den er gjenkjennelig for flere enn meg. Det er egentlig lett å bortforklare den med at jeg er praktisk, jeg planlegger og jeg har omsorg for guttene og vil sørge for dem.
Men tar vi bort den pent pynta overflaten så er det et lag med egoisme som ligger der og gliser mot oss. En holdning om at ja men hva med meg/oss? Skal vi alltid ta til takke med kun det nødvendige? Fortjener ikke vi litt ekstra? Det er en sentrering omkring meg og mine som ikke er god i de tilfeller der det hindrer oss fra å hjelpe mennesker i nød. Vi sier faktisk at vi er viktigere enn dem… I egne øyne er vi oftest det, men hva med i Guds øyne?
Fjerner vi dette mellomlaget med egoisme vil vi så komme til det virkelige problemet, til et leirelag av tvil og manglende tillit til Gud, hans kjærlighet og hans evne til å sørge for oss. Vi tror at vi under enhver omstendighet må holde hardt på hva vi har så morgendagen er sikret, for hvem vet hva som skjer da? Vi er bekymret for oss selv og våre, og glemmer at når Gud ber oss om å dele vår overflod (=mer enn til dagens behov) med andre, så vil han også sørge for oss når den tid kommer.

La oss være ærlige med oss selv og Gud, årsaken til at vi ikke alltid hjelper andre er ikke bare fordi vi er usikre på om det er det rette å gjøre (når har det vært galt å gjøre godt?), men det er også en ubevisst egoisme og en manglende tillit til Guds evne til å sørge for oss når tiden for at vi trenger hjelp kommer. Hvis Gud ber oss om å gi videre det lille vi har, så vil han også sørge for at vi får det vi trenger. Vi må velge å stole på at Gud vil forsørge oss, også når vi ikke forstår hvordan, og vi må leve i lydighet mot de ting Gud ber oss om å gjøre, uansett.

Jeg svarte tanken som kom tilbake med: Hva så? Det er lenge til ferie og jeg har mulighet til å hjelpe en som trenger det nå. Gud vet at ferie er viktig for guttene og når han sier jeg skal hjelpe nå, er ferie hans ansvar. Så sier til broderen at jeg skal hjelpe med så og så mye.
(fortsettelse følger i morgen)