Noen ganger opplever vi å måtte leve med mennesker som vi ikke helt kommer overens med over flere år. Det kan være familie, venner, arbeidskolleger eller i andre sammenhenger. Mennesker som vi ikke klaffer sammen med og som vi ikke helt klarer å holde en god tone med. Vi kan ha prøvd å få det greit, men det krever to for å få det til- og det er ikke alltid mulig.

Vi må alltid være villige til å legge ned stor innsats for å få det til å fungere og vi må også gå i oss selv for å se om det er vi selv som er årsaken til at det ikke fungerer. Kanskje er det vi som har oppfattet den andre feil? Kanskje er det vi som må tilgi og legge bak oss noe? Men det trenger ikke alltid være slik, det kan være at det andre mennesket ikke liker vår «type» og heller ikke er interessert i å få det greit mellom oss. Noen ganger må vi bare gi opp å forsøke å få det til å fungere. Hva vi aldri må gi opp er å bære dette mennesket fram for Gud i bønn.

Jeg har vært borti enkelte som bare ikke er interessert i å godta meg som jeg er. De liker meg til jeg sier dem imot eller ikke er villig til å godta deres sannhet, da blir det plutselig et helt annet klima oss imellom. Det er lett å bli sur og bitter, men det er ikke min rett å holde det mot dem. Jeg er blitt såret og i selvrettferdighet har jeg hatt lyst å holde det mot dem å oppføre meg vrangt tilbake, men det er ikke slik Gud vil vi skal oppføre oss. Det å legge bitterhet og sårethet bak seg og velge å tilgi mennesker som bevisst rakker ned på oss og behandler oss respektløst er ikke enkelt, og vi trenger Guds trøst, legedom og nåde for å få det til. Det er vondt å i årevis måtte tåle å bli beskrevet som et dårlig menneske og oppleve at andre ser ned på én, og det er vanskelig å bevege seg videre med nåde og barmhjertighet.

Det er ikke alltid vi opplever at andre er enige med oss eller våger å stå opp for oss, og det gjør det hele tyngre. Vi trenger noen som kjemper for oss og som forsvarer oss, noen som ser vår verdi og som vet hvem vi er (og ikke er). Vi trenger å erfare at noen kjemper for oss, og ikke bare mot oss.

Jeg fikk nylig høre at noen hadde gjort det for meg. Det var et menneske som hadde stått opp for meg og forsvart meg, som hadde påpekt den andres urimelighet og talt min sak. Det var så godt å høre at noen hadde gjort dette. Det var nok ’tilfeldig’ at jeg fant det ut, men det ble slik en god påminner for meg om at Gud kjemper for meg, også når jeg ikke ser det. Gud gir aldri slipp på meg og han vil alltid være på min side. Han er nok ikke alltid enig med meg i ting, men jeg er dyrebar og viktig for ham og han ser min sak og han kjemper for meg.

Ofte så ønsker vi å kjempe vår egen sak overfor andre mennesker, men det fører ofte bare til et mer intenst konfliktnivå, noen ganger må vi kaste inn håndkleet. Vi ønsker at andre støtter og forsvarer oss, men opplever det ikke alltid. Vi føler oss misforstått, tråkket på og sett ned på. Men oppi dette så ser Gud oss og han vil alltid være vår trygge borg. Han er vår Far og han vil hjelpe oss. Gud vil alltid kjempe for oss. Som Jesus forsvarte Maria da hun salvet hans føtter og urettmessig ble anklaget (Joh.12) , slik vil Gud forsvare og kjempe for oss også i dag.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35;13-14)

Jeg har de siste dagene gått og tenkt på hvorfor advent og jul har blitt tyngre og mindre gledesfylt enn tidligere, samtidig har jeg fra ett par andre kanter fått input om at advent og jul er ei tung tid pga sorg og savn. De har mistet noe eller noen som har ført til at de tradisjoner de tidligere fant stor glede og fred i, nå kjennes tunge, tommere og grå ut.

Vi kjenner alle noen som klarer å gjøre advents- og juletiden til noe spesielt med sin varme og sin evne til å inkludere og vise omsorg. Noen som har stor glede av å gjøre det fint rundt seg, men også å trekke fram det fine i mennesker. Mennesker som har gjort tiden vi går inn i spesiell, nettopp fordi de gav så mye av seg selv. Og vi har alle mennesker vi ønsker å dele denne tiden, opplevelser og fellesskap med. Når disse forsvinner ut av våre liv så etterlater det et tomrom, en sorg og et savn som har en tendens til å smitte over på hvordan vi opplever advent og julehøytiden. Våre tradisjoner er ikke bare ting vi gjør, det viktigste er menneskene som er inkludert i det hele. Når disse blir borte kan ting vi før fant glede i, bli grå og vanskelige.

Det er greit å kjenne på det, og det er normalt. Det er ikke slik at du trenger å alltid være glad, du har lov til å kjenne på sorg og savn. Men det er noe vi trenger å huske: Å ikke la fortidens minner ødelegge for de nye minnene vi kan bygge i dag. Selv om tradisjoner er blitt litt grå, kan vi gi dem nytt liv ved å enten endre litt på dem eller ved å endre litt på hvordan vi tenker.

Noen har sluttet med enkelte tradisjoner fordi det er ikke det samme uten det spesielle mennesket. Tap og sorg har ført til at det er smertefullt å gjennomføre tradisjoner som andre mennesker var en viktig del av. Men kanskje er det på tide å tillate at sorg og glede går hånd i hånd mens man gjeninnfører bortgjemte tradisjoner? De vi er glade i og som er borte ville ha likt det. De ville ikke likt at vi stoppet opp fordi de gikk bort, de ville at vi skulle fortsette å leve, å glede oss og ha forventning, de ville ha ønsket at vi hadde det godt og fant glede både i tradisjoner, mennesker og tro.

Vi må endre tankegangen fra at dette bringer fram sorg og savn etter den vi mistet til at det bringer fram de gode minner om den vi savner. Det å holde tradisjoner i live, kan like mye være en mulighet til å huske alt det gode dette mennesket var og gjorde, som at det kun er et minne om hva vi mistet. Det er ikke enkelt fordi vi må tillate oss selv å kjenne på savn og sorg, men også å slippe savnet og sorgen. Velger vi å ære, hedre og huske de vi savner gjennom å opprettholde tradisjoner, om enn i litt ny drakt, så vil vi også oppdage at det bringes nytt liv, glede og farge inn i advents- og julehøytiden.

I det hele trenger vi å huske at Gud er en god Gud og at Jesus kom for å hjelpe mennesker som ikke klarer i egen kraft. Jesus kom for å bryte vårt mørke, for å bringe nytt liv og for å gi fred, glede og håp. Det er ikke enkelt, men vi trenger ikke gå veien alene og vi kan stole på at Gud vil trøste de som sørger og at han vil hjelpe oss å se det gode, også når det er tungt og utfordrende.

Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. (Maatt. 5:3-8)

Gir vi tid til ettertanke rom i våre liv? var det spørsmålet jeg stilte på den andre bloggen i går. Morsomt og treffende nok så ble jeg forstyrret akkurat da skrivingen startet og innlegget måtte gjøres fort og kortere siden jeg plutselig måtte ut. Jeg stilte spørsmålet fordi jeg har gått og tenkt på det de siste dagene etter at jeg selv har blitt utfordret på det.

Jeg stod i vinduet ved stuedøra og så at ett par av husene i nabogata hadde fått opp stjernene i vinduene. De lyste så klart i kveldsmørket og tankene begynte å vandre. Først til at jeg lurte på om jeg vil få krefter til å få mine egne opp, så til at akkurat som de ble små gledesglimt i min kveld, kan våre gode ord og vår omsorg mot andre bli små gledesglimt i andres liv. Så går tanken videre på advent og alt det betyr og innebærer. Jeg må etter hvert også innrømme for meg selv at hva som tidligere var ei god tid for meg er nå litt tristere og tyngre og jeg begynte å lure, når ble det slik og hva endret det?

Utrolig hva noen lysende stjerner i andres vinduer kan sette igang av tanker. Tenk om jeg hadde stoppet opp ved å bare smile over å se stjernene og ikke latt tankene få rom til å utvikle seg. Det at alle de tingene kom opp er en av grunnene til at jeg har tenkt på det med om vi gir rom for ettertanken i våre liv. Vi lever ofte så raskt og travelt at vi ikke har tid til å la tanker berøre mer enn overflaten i oss. For at ting skal få jobbe videre må vi velge å gi det tid og rom, for det kommer virkelig ikke av seg selv.

Her er advent en passende tid. Det er en forberedelse- og en ventetid, men hva vi får ut av den er helt opp til oss. Vi kan la oss fange av alt det ytre og være opptatt av forberedelser, arrangementer, gaver og ytre stæsj eller vi kan velge å senke tempoet litt og gi oss selv tid til å tenke over de viktige tingene. På Gud, mennesker og fellesskap, på nåde, gavmildhet og omsorg, på at lys bryter mørket og at både husrom og hjerterom er viktig.

Ofte er det i de lange tankene vi finner ut hvor vi er i livet. Der møter vi oss selv i vår svakhet og sårbarhet og der ser vi at Gud er tilstede og prøver å nå oss på mange vis. Vi erfarer at det er et lys som bryter mørket vi gjemmer under smilet. At den sorg og smerte vi prøver å skjule i hverdagen blir litt bedre av et mildt ord eller ‘hjerteklem’ fra Far i himmelen. At vår egentlig tilstand kanskje ikke er så sterk og oppegående som vi liker å tro, men at vi alle har behov for å møte Frelseren igjen, og igjen.

Dette er ting som krever at vi ikke bare raser gjennom dagene med enkle og overfladiske tanker, men at vi gir både tid og rom til ettertanken, til de lange tankene. La advent være ei tid som hjelper deg å rette blikk og fokus over på Gud og velg å la de lange tankene få mulighet til å utvikle seg. Kanskje liker du ikke hva de bringer i starten, men hvis du lar dem jobbe videre samtidig som du løfter dem fram for Gud i bønn, vil du oppleve at det kommer godt ut av det.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. (Jes. 63;7)

Da er vi igang med adventskalender på den andre bloggen, er du interessert i å delta (eneste betingelse er at du melder deg på, ikke noe må likde, dele osv her) finner du nødvendige opplysninger HER

Jeg leste en humorkommentar om at nordlendinger holder seg så godt fordi de er nedfryst halve levetiden sin, og mens jeg humrer for meg selv går tankene videre. Ett par hakk uti tankeraden er vi ved at jeg noen ganger er tatt for å ikke være norsk-norsk. Jeg ser tydeligvis ut som om jeg er tater, søreuropeer og annet også, spesielt sommerstid. Noen minner popper opp og det ene er fra et besøk i en butikk i Stavanger. De hadde endel stilige klær som jeg står og kikker gjennom når jeg plutselig hører to eldre damer stå og snakke om utlendiger. Det er ikke i positive toner, men så kommer kommentaren som overrasket meg. De kikker begge på meg mens den ene sier litt ekstra høyt at de burde bare pelle seg tilbake der de hører hjemme. Jeg bare kikker på dem og har flere ganger angret på at jeg ikke sa hva jeg tenkte: Mener du tilbake til Sørlandet eller?

Ting er ikke alltid som de ser ut til, og vi vet det alle og vi glemmer det alle.

Tankerekken har fortsatt noen hakk videre og jeg tenker på de gangene jeg har reagert på mennesker men ikke kunnet sette fingeren på hva det er. Det har vært en uro i mitt indre og jeg har «visst» at noe ikke stemmer. De aller fleste gangene har dette i ettertiden vist seg å være sant. Hva mennesker sa og hvordan de levde stemte ikke overens.

Mange ganger døyver vi den stille stemmen inni oss som sier at vi skal passe oss for enkelte mennesker og situasjoner. Vi sier til oss selv at vi overdriver og at det er sikkert ikke noe, men vi burde ikke gjøre dette. Gud har lovet å gå med oss og lede oss, og da er det viktig at vi lærer å høre etter og være lydige.

De mennesker vi kjenner uro i forhold til skal vi noen ganger holde oss borte fra, andre ganger får vi et varsel om at vi skal være forsiktige med å stole på dem. Men la oss aldri glemme at dette er mennesker som er like høyt elsket og ønsket av Gud som deg og meg, men det igjen betyr ikke at vi skal slippe dem inn i livet vårt for enhver pris. Vi trenger Guds hjelp oppi dette som i så mye annet.

Når du kjenner på en stille uro om at ting og situasjoner ikke er som det ser og høres ut som, ta det innfor Gud i bønn og be om mer lys og visdom over saken. Fortsett forsiktig fremover til du får avklart hva det er og om det er noe du skal holde avstand til. Ikke overhør den indre stemmen, men søk å finne ut mer. Gud har lovet å lede og hjelpe oss, men vi må høre og følge hans ledelse for at det skal virke.

Du folk på Sion, du som bor i Jerusalem, gråt ikke mer! Når du roper, vil han være deg nådig. Når han hører, vil han svare deg. Herren gir dere nødens brød og trengselens vann. Men din lærer skal ikke lenger skjule seg. Dine øyne skal se læreren, og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre. (Jes. 30;19-21)

Jeg sitter søndag kveld og er småfrysen og føler også at det er ikke så greit å være meg. To ting som ikke passer sammen med å ha det godt og begge deler kan fikses med «litt mer ved på bålet».

Den siste måneden har det gått mer ved enn noen gang på denne årstiden. Det er godt å ha mulighet til å hive innpå med vedskiver til hus og kropp har fått den nødvendige varmen. Det er godt å kjenne at leddene plutselig får varme og at de ikke lenger kan brukes som ispakker, og det fikses så enkelt som ved å legge på litt ekstra ved.

Tanken gikk videre til at det er nettopp slik for oss også når livet er vanskelig og tungt, det trengs litt ekstra ved på bålet for at det skal bli nok varme. Når vi sliter så trenger vi ekstra omsorg, støtte og oppmuntring. Vi trenger at de rundt oss gir litt ekstra til oss for at det skal bli mulig å komme gjennom dagene med smil og med håp om en bedre morgendag.

Hva som er nok på en mild dag er for lite til en kald natt, og det gjelder både ved og omsorg 😉

Jeg skrev at det er ikke godt å være meg akkurat nå. Det er fordi jeg sliter med å finne ut hvem jeg skal være nå etter at jeg har måtte innse at den store smellen fra i fjor ikke vil gi seg med det første. Hvordan være en god utgave av meg selv når jeg er blitt mer redusert? Det er et stort og sårt spørsmål å måtte forholde seg til… Men som jeg har tenkt på i kveld; jeg har det kanskje ikke greit med meg selv, men hva kan jeg gjøre for at andre skal synes at det er greit at jeg er meg? Hvordan kan jeg være der for andre slik at de får en bedre dag? Om jeg er begrenset, så er det fortsatt noe jeg kan gjøre for å spre omsorg, varme og oppmuntring til andre. Om det er lite, så kan det likevel bringe litt ekstra varme- akkurat som at ei ekstra vedskive på bålet bringer litt mer varme enn ingen gjør. Kanskje varmer det ikke nok opp, men hvis jeg legger på en, noen andre legger på to osv, så vil det gjøre mye.

Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.
Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. 15 La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle. (1.Tess.5;11,14-15)

Til informasjon, det blir adventskalender på den andre bloggen dette året. Et lite «forsmak»-innlegg ble postet i kveld og du finner det ved å trykke HER