Da tok Peter til orde og sa: «Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett. (Ap.gj.10:34-35)

Peter var oppdradd etter jødiske skikker og det var derfor mat han ikke spiste fordi det var regnet som urent. Det var også mennesker han ikke skulle omgås med, fordi de ikke var jøder. Dette var Gud nødt til å «rette opp i» for at Peter skulle kunne gå inn i og virke i det kall Gud hadde for ham. Derfor får Peter et syn der en duk med hva han betegner som «uren mat» daler ned for ham med beskjed om å spise. Han nekter først, men får så beskjed om at det Gud kaller rent skal ikke han kalle urent. Mens han tenker over synet han hadde, kommer det menn fra Kornelius sitt hus. Kornelius var en ikke-jødisk offiser, men han tjente Herren og var gavmild mot de fattige. Peter har allerede fått beskjed om at han skal gå med de menn som kommer, og derfor tar han dem inn og følger med dem dagen derpå. Når de kommer til Kornelius sitt hus mottas Peter varmt og Kornelius, som har samlet mange kjente, sier at de venter på å høre de ord Gud har gitt Peter å dele. Det er da Peter sier at han nå virkelig forstår at Gud ikke gjør forskjell på folk.

Mens jeg leste denne historien var det spesielt tre steder (v15, 28 og 35) jeg fikk i tanke at vi må kvitte oss med alle de fordommene vi har mot andre. Jeg må kvitte meg med fordommene mine. Og passe meg for å godta mine førsteinntrykk uten å gå dem litt grundigere i sømmene.

Vi tenker ofte at vi har ikke fordommer mot andre, men vi har dem alle. Hos noen er de veldig tydelige da de går på ting som farge, språk og religion, mens hos andre er de mer skjulte. Fordommer bunner i at vi ikke liker eller er fortrolig med det- eller de- som er annerledes. Noe er basert på frykt og uvitenhet, mens noe er bunnet i en forståelse av at de andre har verdier, holdninger og levemåter vi ikke er enige i. Og det siste gjelder i stor grad kristne også.

Flaut å innrømme det er det, men jeg har mine fordommer. Det at jeg har lettere for å se med milde øyne på de man kan se sliter enn de som kommer fjonge og kledd i siste mote, henger mer sammen med mine fordommer enn med at jeg kjenner menneskene og hjertene. Kanskje er det motsatt for deg? Eller kanskje er du som meg? Vi har alle grupper med mennesker som vi raskere reagerer negativt mot og med nedsettende tanker om enn andre. Tenker vi like godt om den rumenske tiggeren som den dresskledde mannen med stresskoffert? Er den i rullestol like mye et verdifullt og likeverdig menneske som den som springer rundt på to bein? Er den som står og hilser i døra like viktig i menigheten som den som leder lovsangen?

Jeg liker ikke at jeg vurderer mennesker slik jeg tidvis gjør og jeg jobber med meg selv for å endre det- for det er ikke riktig. Gud har ikke fordommer mot verken den ene type mennesker eller den andre eller tredje, og da skal heller ikke jeg ha det. Gud har skapt alle og hans kjærlighet og nåde gjelder alle, om det er fattig eller rik, frisk eller syk, arbeidende eller ufør, lys eller mørk, fremgangsrik eller strevende, Gud ser likt på alle. Alle har syndet og kommet til kort, alle kan bli frelst, alle er ønsket av Gud, alle kan motta frelsen, alle kan virke for Herren. Det er ting Gud sier er riktig og galt, men det er ikke det vi snakker om her, vi snakker om menneskers urokkelige verdi.

Hva jeg har merket meg i eget liv er at jeg har flere fordommer enn jeg trodde. De er ikke store og synlige lenger, men en gang inni mellom prikker Ånden på meg og sier ifra: Det der er ikke bra, det er ikke riktig å tenke slik om noen på det grunnlaget. Når vi kjenner at de små stikkene kommer opp i oss så er det opp til oss å ta tak i dem og kalle dem for hva de er: Fordommer og synd, så må vi be om Guds nåde og hjelp til å få det ut av våre hjerter. Mine fordommer kan faktisk hindre meg fra å virke i hva Gud har tenkt jeg skulle. Tenk om Peter ikke hadde forstått hva Gud mente og nektet å gå med de mennene som kom etter ham?

Gud hjelp meg å se når mine førsteinntrykk er feil og tal tydelig til meg om de fordommer som fortsatt finnes i mitt hjerte. Led meg på din vei.

Da han kom til Jerusalem, forsøkte han å komme inn blant disiplene. Men alle var redd ham og trodde ikke han var noen disippel. Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn. Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem og forkynte fritt og åpent i Herrens navn. (Ap.gj. 9:26-28)

Etter at Saulus har møtt Jesus på vei til Damaskus og får et personlig møte med den Jesus han forfølger, så skjer det en omvendelse som vil påvirke verden i mange århundre fremover. Saulus begynner øyeblikkelig å forkynne og han opparbeider seg tillit hos enkelte av dem han tidligere forfulgte, dette fordi han klart og tydelig forkynte Jesus og virket med Guds kraft. Etter ei tid reiser han til Jerusalm men får ikke innpass hos de troende der. De er redde for ham og holder fast ved hva han tidligere har gjort. Det er derimot en kar, Barnabas, som tar tak i dette. Han tar med seg Saulus til apostlene og forteller dem hvordan Saulus møtte Jesus på vei til Damaskus og hvordan han etter dette møtet har forkynt den korsfesta og oppreiste Kristus. Dette fører til at Saulus etter dette får gå fritt inn og ut blant de troende.

Vi trenger å hjelpe dem som forkynner evangeliet og virker i Guds kraft videre. Noen ganger er det gjennom oppmuntringer og støtte, noen ganger gjennom å fortelle andre om at dette mennesket forkynner Guds ord og virker med Guds kraft og nåde, mens andre ganger er det faktisk viktig og riktig at vi tar dem under vingene og hjelper dem til å få tillit hos andre gjennom at vi går god for dem. Vi må, hvis vi kan, være døråpnere for dem som tjener Jesus og evangeliet.

Kanskje kjenner du noen som du kan hjelpe et steg videre ved å fortelle andre om at de er Herrens tjenere og virker med kraft og nåde?

Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet. Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. (Sal. 146.5-8)

Torsdag var jeg å satte sprøyte nr to i skuldra og jeg har dermed 3 dager hvor jeg skal bruke den minst mulig, så derfor er jeg her bare for to ting.

Ønske deg og dine ei god helg! Må den bli fylt med stunder av omsorg, glede og hvile i Herren.

Minne deg om at du er elsket og at uansett hva du møter er Gud større. Fortvil ikke, sett din lit til Herren, han vil hjelpe deg.

Guds fred og velsignelse,
Cecilie

Den uka vi er inne i er for min del  blitt forandret mange ganger allerede. Det er ikke uvanlig for noen av oss det, men pga sykdommen trenger jeg egentlig godt planlagte dager og uke for å fungere greit nok og dermed slår uventede endringer litt ekstra hardt ned i kroppen min. Onsdag ettermiddag var det «slips-følelsen» som slo inn, og jeg ble sittende ganske lenge i sofaen bare for å prøve å få litt mer krefter. Heldigvis var det en av de dagene det var greit, for eneste jeg hadde igjen som jeg måtte gjøre, var å spise og ta en dusj. Jeg vet jeg var ekstra sliten pga en tur jeg hadde tatt ut, men den var viktig! For det var for å ordne en MEGA-overraskelse for guttungen som fyller 13 neste søndag. Pga omstendigheter både denne og neste helg så er jeg og storebror hans blitt enige om at vi skal overraske ham med gaven i morgen, så da måtte jeg jo ordne det.

Utpå kvelden når jeg skal ordne noe sukker jeg:
– Guri hvor sliten jeg er Gud
– Jeg vet det. Og du trenger ikke late som (overfor meg) vet du, er det rolige svaret jeg får.
– Jeg vet det, og det er jeg innmari glad for, er mitt gjensvar og så kommer hva jeg akkurat hadde lest opp i tankene igjen.

Moses holder avskjedstalen sin overfor Israelsfolket og han minner dem om at hvis de elsker Gud av hele deres hjerte og sjel, tar vare på hans bud og følger dem, så vil Gud selv gå foran dem og nedkjempe deres fiender når de går inn i det lovede landet. (bl.a. kap 9 i 5.Mos).

Og det ble så godt for meg å huske på, det er mange kamper jeg ikke trenger å kjempe i egen styrke. Mye kan jeg overlate  til Gud. Og det å elske Gud og holde hans Ord, det kan jeg gjøre om jeg er sliten eller ikke. Når jeg velger Gud og lydighet mot ham, så vil han passe på meg og kjempe for meg. Jeg trenger ikke streve meg ut., det er greit at det er dager jeg ikke orker eller klarer mer.

En av de tingene jeg er så takknemlig for er at vi har en Gud som vil vi skal være ærlige med ham om hvordan vi har det. Han vil ikke vi skal late som om alt er bra når det ikke er det. Han ønsker ærlighet fra et hjerte som stoler på ham, han tåler faktisk hele oss. Og det er godt å vite når det er dager og kvelder som jeg har nå. Jeg trenger ikke late som overfor Gud, jeg kan være meg som jeg er akkurat der og da.

Hvordan er det med deg? Våger du å være ærlig overfor Gud om hvordan du egentlig har det? Jeg vet om flere som ikke kan fordi de tror de må være sterkere og modigere enn de egentlig er. De tenker at hvis de taler de rette ordene om tro, så ser ikke Gud tvilen i deres hjerter. Om de smiler, så er tårene gjemt for alles øyne (også Gud sine). De kommer til Gud med masken sin på, og dermed får heller ikke Gud rørt ved dem med sin Ånd slik han ønsker. Men kjære bror, kjære søster. Du trenger ikke late som overfor Gud. Kom som du er, la han elske deg, bære deg og hjelpe deg videre. Vær ærlig med deg selv og overfor Gud, er du det så åpner du også opp for at han kan bli den styrke og trøst, den hjelper og helbreder, det lys og den Far du trenger.

Å skuffe snø med bare en hånd og en arm er en utfordring. Det lar seg gjøre, men det tar ekstra tid, ekstra krefter og det blir ikke like ordentlig gjort. Dette fikk jeg erfare her om dagen. Jeg har ei skulder som har vært problematisk over lengre tid etter en overstrekk, og det har utviklet seg til kapsulitt, eller hva mange kjenner som «kald skulder». Det uttrykket sa meg fint før jeg fikk det forklart av fastlegen, og jo: jeg merker godt hva det er. Skuldra mi har stivnet helt til og kan ikke beveges noe særlig, kanskje 20 cm rett ut til sides og nesten 10 cm bakover, rett frem er jeg litt heldigere og får den nesten opp i skulderhøyde. Man er mildt sagt hemmet, og her er også forklaringen på hvorfor jeg har skuffet snø med en hånd og arm (guttene var ikke hjemme for de som tenker den tanken).

Da jeg var bortimot ferdig tenkte jeg at vi trenger hverandre i Guds rike, vi må stå sammen. Ikke bare sammen for å spre evangeliet, men sammen om alle typer oppgaver og alle typer hverdagsliv- og utfordringer. Vi må dra lasset sammen og vi må leve livene våres sammen.

Har du tenkt på at det er alltid noen få ivrige sjeler som år ut og år inn stiller trofast opp i menigheten til nesten alle døgnets tider for så å plutselig forsvinne? Hvor ble de av og hvorfor forsvant de? Og så er det alltid noen få som har ekstra hjerte for andre, som alltid stiller opp og som gir langt mye mer av seg selv enn vi trodde var mulig? Hvorfor sitter de plutselig alene og har trukket seg bort fra fellesskap?

Jeg gikk og tenkte på det, for: Det var mulig for meg å skuffe snøen den dagen, men det ble ikke like ordentlig som normalt siden jeg bare hadde en side til bruk, jeg ble mer sliten og kjente det mer i kropp og hode enn normalt. Hvis dette er noe som jeg må fortsette med å gjøre, så vil jeg utvikle skader, slitasjer og annet i hva som nå er den gode siden, og den vil også ende opp med å bli dårlig. Dette fordi det er feilbelastning og overbelastning over tid.

Og dette er også en av årsakene til at de mest trofaste og omsorgsfulle forsvinner ut  av våre menigheter og fellesskap. Vi lar dem dra for mye lass alene og vi sliter dem ut, og det uten å gi dem skikkelig ros, takk og oppmuntring for alt de er og gjør. De fortsetter etter de egentlig er utbrente, fordi de elsker Jesus og menigheten, men så sier det plutselig totalt stopp og borte er de. Noen kommer tilbake, men ikke alle… Noen bevarer troen, men ikke alle…

Ingen av oss er kalt til verken å leve livet alene eller å klare livet alene, vi trenger andre. Derfor må vi også involvere oss i andres liv, Være deres medvandrere, bære byrdene sammen med dem, være gode støtter, venner og oppmuntrere.

Det er ikke de få som skal få en menighet til å fungere, det er flertallet. (jeg vet ikke alle kan av gode grunner, og derfor skriver jeg flertallet og ikke alle). Sammen er vi menigheten og sammen skal vi utføre arbeidet. Å overlate mye til de få, er skadelig, uhensiktmessig og helt ærlig: Ikke slik det skal være blant Guds folk.

La oss stå sammen, la oss arbeide side ved side, la oss kjempe sammen, la oss prise Herren sammen, la oss huske at vi er oss og at andre trenger meg slik jeg trenger andre.