La oss stå sammen

Å skuffe snø med bare en hånd og en arm er en utfordring. Det lar seg gjøre, men det tar ekstra tid, ekstra krefter og det blir ikke like ordentlig gjort. Dette fikk jeg erfare her om dagen. Jeg har ei skulder som har vært problematisk over lengre tid etter en overstrekk, og det har utviklet seg til kapsulitt, eller hva mange kjenner som «kald skulder». Det uttrykket sa meg fint før jeg fikk det forklart av fastlegen, og jo: jeg merker godt hva det er. Skuldra mi har stivnet helt til og kan ikke beveges noe særlig, kanskje 20 cm rett ut til sides og nesten 10 cm bakover, rett frem er jeg litt heldigere og får den nesten opp i skulderhøyde. Man er mildt sagt hemmet, og her er også forklaringen på hvorfor jeg har skuffet snø med en hånd og arm (guttene var ikke hjemme for de som tenker den tanken).

Da jeg var bortimot ferdig tenkte jeg at vi trenger hverandre i Guds rike, vi må stå sammen. Ikke bare sammen for å spre evangeliet, men sammen om alle typer oppgaver og alle typer hverdagsliv- og utfordringer. Vi må dra lasset sammen og vi må leve livene våres sammen.

Har du tenkt på at det er alltid noen få ivrige sjeler som år ut og år inn stiller trofast opp i menigheten til nesten alle døgnets tider for så å plutselig forsvinne? Hvor ble de av og hvorfor forsvant de? Og så er det alltid noen få som har ekstra hjerte for andre, som alltid stiller opp og som gir langt mye mer av seg selv enn vi trodde var mulig? Hvorfor sitter de plutselig alene og har trukket seg bort fra fellesskap?

Jeg gikk og tenkte på det, for: Det var mulig for meg å skuffe snøen den dagen, men det ble ikke like ordentlig som normalt siden jeg bare hadde en side til bruk, jeg ble mer sliten og kjente det mer i kropp og hode enn normalt. Hvis dette er noe som jeg må fortsette med å gjøre, så vil jeg utvikle skader, slitasjer og annet i hva som nå er den gode siden, og den vil også ende opp med å bli dårlig. Dette fordi det er feilbelastning og overbelastning over tid.

Og dette er også en av årsakene til at de mest trofaste og omsorgsfulle forsvinner ut  av våre menigheter og fellesskap. Vi lar dem dra for mye lass alene og vi sliter dem ut, og det uten å gi dem skikkelig ros, takk og oppmuntring for alt de er og gjør. De fortsetter etter de egentlig er utbrente, fordi de elsker Jesus og menigheten, men så sier det plutselig totalt stopp og borte er de. Noen kommer tilbake, men ikke alle… Noen bevarer troen, men ikke alle…

Ingen av oss er kalt til verken å leve livet alene eller å klare livet alene, vi trenger andre. Derfor må vi også involvere oss i andres liv, Være deres medvandrere, bære byrdene sammen med dem, være gode støtter, venner og oppmuntrere.

Det er ikke de få som skal få en menighet til å fungere, det er flertallet. (jeg vet ikke alle kan av gode grunner, og derfor skriver jeg flertallet og ikke alle). Sammen er vi menigheten og sammen skal vi utføre arbeidet. Å overlate mye til de få, er skadelig, uhensiktmessig og helt ærlig: Ikke slik det skal være blant Guds folk.

La oss stå sammen, la oss arbeide side ved side, la oss kjempe sammen, la oss prise Herren sammen, la oss huske at vi er oss og at andre trenger meg slik jeg trenger andre.

2 tanker om “La oss stå sammen

  1. Bloggen din er til VELSIGNELSE.
    I dag ble innlegget den siste påminnelsen som gjorde at jeg tok på meg en oppgave i menigheten.

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s