Jeg fikk en melding etter tirsdagens trening om at ene guttungen hadde gjort en «outstanding» innsats som keeper. Med tanke på at han rakk en trening etter skadeavbrudd før sykdom satte inn, var det fine og gode ord å få. Og når jeg vet at han heller ikke har stått særlig keeper de siste 2,5 årene, så varmer det litt ekstra å se at talentet hans verdsettes og fremelskes. Og tenk at noen tar seg bryet med å si at min gutt er bra (og sier jeg må si det videre).

Vi er ikke alltid så flinke til å si det til verken hverandre eller oss selv. Du er bra! Jeg er bra! Kanskje sier vi det oftere til andre enn oss selv? Vi har hvertfall veldig lett for å si mye dumt om oss selv. Du duger ikke (du glemte en av hundre avtaler). Du er en rotekopp (det er tross alt 5 kopper på benken). Du er en gris (fordi badet ikke er vasket på ei uke pga sykdom). Du er dårlig forelder (fordi du droppet en samling). Du er ikke bra nok, ikke god nok, ikke… Vi sier så mange stygge ting til oss selv som vi for alt i verden ikke ville sagt til noen andre…

Noen ganger tenker jeg så utrolig mye dumt om meg selv. Jeg kunne like gjerne stått og sagt det til mitt eget speilbilde, men hva jeg har tenkt på de siste dagene er: Hvis jeg byttet ut det speilbildet med et bilde av meg selv som lita jente, ville jeg da sagt de samme tingene? Nei! Den lille jenta som jeg vil skjerme for de stygge ordene, bor fortsatt inni meg, og hun blir ødelagt av alle de stygge tingene jeg tenker og føler om meg selv…

Jeg er ikke perfekt, jeg feiler og faller, jeg skriker og sutrer, jeg kjemper og kaver, jeg er meg. Meg som ikke er den jeg var og som også er på vei mot en annen utgave av meg selv enn den jeg er i dag. Du trenger ikke lete lenge for å finne ut av jeg har svakheter og feil, ei heller for å finne ut at jeg ikke alltid er så flink til å leve ut nestekjærlighet, barmhjertighet og tålmodighet som jeg ønsker. Men, jeg er bra nok, jeg er bra. Jeg kan ikke gjøre eller gi mer enn mitt beste, og det må jeg akseptere uten å slå meg selv i hodet og knuse eget hjerte fordi jeg ikke oppnår perfekt. Ingen av oss er perfekte, og det er faktisk den typen mennesker Jesus både elsker og bruker. Mennesker som trenger ham og som slipper han til. Mennesker som løfter frem- og opp- den perfekte som la av seg sin herlighet for å komme som lys inn i vårt mørke.

Jeg er ikke perfekt, men jeg er bra. Du er ikke perfekt, men du er bra du, skikkelig bra!

Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ (Matt. 22:37-39, egen utheving)

Vår styrke som troende
ligger ikke
i hvor mye vi elsker Jesus
og hvor mye vi gir opp for ham,
men i hvor mye han elsker oss
og hvor mye han ofret for oss.

Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1. Joh. 4:9-10)

Men han (Jesus) svarte: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.» (Luk. 8:21)

Vi går ikke i kirken, vi er kirken.

Viser våre liv den kirke vi ønsker å fremstille og er våre ord i samsvar med de det øverste hodet for kirken (Jesus) selv har sagt?

«Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. (Luk. 14:26-25)

Det er enkelte som reagerer på å at jeg kaller oss kirken og ikke bruker ordet legemet, men selv sier de at de skal i kirken eller menigheten. For å gjøre det hele litt enklere og mer slagkraftig, valgte jeg derfor å bruke ordet kirken.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

sliten,
tom for
ord
og følelser.

takknemlig,
for at du Gud
ikke trenger mine ord,
men forstår mine sukk

i behov av
hvile,
en hjerteklem,
styrke,
av deg Gud.

Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. (Jes. 40:29)

Et av de stedene det står at Jesus metter 5000 er i Lukas 9. De ulike evangeliene har litt ulik fremstilling, men essensen er den samme. Jesus har talt om Guds rike og helbredet syke, det blir kveld og disiplene sier at Jesus skal la folket reise til omliggende steder for å få seg mat. I Lukas leser vi Jesu respons og fortsettelsen slik: Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» «Vi har ikke mer enn fem brød og to fisker», sa de, «hvis vi da ikke selv skal gå og kjøpe mat til alle disse menneskene» (Luk. 9:13). Det fortsetter med at Jesus gir beskjed om at folket skal sette seg, han tar det lille de har, løfter det mot himmelen, velsigner det, bryter det og gir disiplene for å dele ut. Og vi vet at de ble alle mette og det var plenty til overs. Og selv om vi leser dette har vi vanskelig for å tro at Gud kan bruke det lille vi har for å mette andre.

Når vår venn er i mørket så sliter vi med å dele lyset som evangeliet kan bringe, for hvordan peke på verdens lys og håp?
Når vi møter noen som er lei seg, hvordan trøste?
Når vi ser noen som blir urettferdig behandlet, er det vår plikt eller andres å hjelpe?
Når vi plutselig blir snakkendes med fremmede, snakker vi om mer enn vær og vind?
Når vi hører om noen som er i nød, skal vi virkelig hjelpe?

Det er så mange situasjoner vi kan bringe frem, men vi vet alle om øyeblikk i våre liv som vi får en litt flau smak i munnen over fordi vi ikke turte å si noe om Gud, eller øyeblikk vi blir triste over fordi vi ikke delte håpet, trøsten og hjelpen i Herren eller andre hvor vi vet vi skygget banen av frykt for hva den andre ville tro om oss.

Vi sliter med å tro at vi har nok til å hjelpe andre. Vi vet ikke nok om Bibelen, vi ber ikke nok, vi har ikke erfart nok, vi er ikke gode nok kristne og mye annet stopper oss fra å være de redskap Gud kan bruke for å nå inn i andres liv. Vi har alle noe vi kan gi videre til andre. Noen har lite, andre mer, men det viktigste er ikke hvor mye vi har, men at vi bruker hva vi har. Tross alt, hvis Gud kan velsigne ei lita nistepakke så den kan mette mange tusen, så kan han bruke sine fingeravtrykk i våre liv og de ord vi husker for å nå andre menneskers hjerter med trøst, visdom, kunnskap eller hva enn de trenger.

Møter du mennesker som er i behov? Kanskje er de der nettopp fordi Gud har plassert dem inn i ditt liv? Velg å stol på at den du er og hva du har er godt nok, Gud vil velsigne hva du deler slik at det blir til mat (hjelp) for den som får det. Vær bare frimodig.