Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35:13-14)

Gud er uforanderlig, han er og blir den samme til evig tid. Det betyr at hans karakter ikke forandrer seg, ei heller dagshumøret. Når Gud sier han er trofast, så er han trofast, alltid. Når han sier han ikke vil svikte oss, så vil han aldri svikte oss.

Mens vi lar oss styre av følelser, omstendigheter og egne formeninger om hva som skjer, så påvirker ikke dette Gud. Gud vet alltid hva som er best, han har alle i sin tanke og ordner til det beste for alle. Mens jeg er opptatt av min lille bit i verden, holder Gud hele verden i sin hånd og han har omsorg og oversikten over alt og alle.

Noen ganger er vi ikke helt fornøyde med at Gud velger å gjøre ting annerledes enn vi mener det bør løses, men Gud er Gud og han vet best, både for den enkelte og for helheten.

Du forstår ikke hvorfor Gud ikke griper inn og forandrer på ting slik at de blir slik du vil ha dem, men Gud har en større plan enn du klarer å se- både for ditt liv og for de rundt deg. Kanskje er tiden for ditt gjennombrudd snart her, kanskje har du fortsatt et lite stykke vei igjen å gå, uansett: Gud vil ikke svikte deg.

Gud ser din sak og han har fremtid og håp for deg. Han vil deg godt, men hva vi mener er godt og hva Gud ser er godt er nødvendigvis ikke alltid det samme. Og hva som er godt er heller ikke alltid Guds beste for oss.

Tvil, frustrasjon og forvirring holder på å fange deg inn. Det er løgner som har blitt skutt mot dine tanker som du må gå i mot, det er motløshet som banker på hjertet som du må vise bort og det er tvil som vil drepe troen din. Djevelen vil få deg så trykket ned at du gir opp å tro at Gud virkelig ser deg, elsker deg og vil hjelpe deg, men husk hvem er hvem. Djevelen kommer for å myrde, stjele og ødelegge, mens Jesus kom med liv og overflod (Joh. 10:10).

Minn deg selv på sannhetene om at :
Gud vil aldri svikte deg,
Han er alltid trofast.
Hans kjærlighet til deg er evig
Hans nåde tar ikke slutt.

For Herren elsker det som er rett, sine trofaste vil han ikke forlate. De blir bevart til evig tid, (Sal. 37:28abc)

Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet. (Heb. 6:11-12)

Det er flere av omstendighetene i mitt liv jeg ikke kan gjøre noe som helst med. De står fast som de er, om jeg liker det eller ikke. Helt ærlig, så liker jeg det for det meste ikke. Det er så mye greiere med de ting som vi kan ordne selv, som vi kan streve med å fikse og som vi etter innsats ser løser seg. Men de ting som bare blir ved det samme og fortsetter å tynge og smerte, de er ikke like greie…

Jeg vet ikke om det er mennesker rundt deg som ikke forandrer seg, eller om det er omstendigheter som tynger deg ned, eller kanskje det er manglende helse for egen eller en kjær sin del? Du står hvertfall ansikt til ansikt med en uforanderlig omstendighet som virker som en uovervinnerlig kjempe.

Du har prøvd, gjett om du har prøvd å forandre menneske, omstendighet og helse, men det er ikke blitt bedre, heller det motsatte. Du har kjempet og strevd, du har bedt og grått, men det føles som om det er blytak over hodet ditt og at dine bønner og tårer overses av Gud. Motet holder på å svikte, orker du virkelig å stå opp til en ny dag? Håpet er nesten svunnet bort, vil det virkelig bli bedre? Vil dette noen gang bli bra? Vil det noen gang endre seg?

Du kan fortsette å streve i egen kraft, men tro meg, du vil bare slite deg ut, både fysisk, mentalt og åndelig. Gi opp å prøve å fikse det du ikke kan, og gi det over til Gud. Virkelig gi det over til Gud. Ikke bare med ordene du sier, men med hele ditt hjerte.

Jeg vet det er vondt å leve i en slik hverdag, men noen ganger er det slik livet er. Vi er omringet av omstendigheter og  mennesker vi ikke kan forandre, men om vi ikke kan, så kan Gud. Vi må slutte å prøve å streve oss til en løsning som bare Gud kan gi, og vi må begynner å kjempe kampen godt. I bønn og i tillit til Guds ord og løfter.

Jeg er sliten av alt rundt meg og i meg som ikke forandrer seg til det bedre, men jeg vet at Gud er trofast mot sine løfter og at i Hans tid vil han snu situasjonene. I Hans tid, en tid som jeg ikke vet når kommer, i en tid som jeg føler skulle vært for lenge siden, men like vel; i Hans gode og rette tid.

Gud virker ikke alltid frem ting rett foran øynene på oss, mange ganger jobber han bak vår rygg og i det skjulte- både på omstendigheter, mennesker og også- vårt eget hjerte. Selv om vi ikke ser at Gud er der, så er han det. Selv om vi ikke merker han er nær, så er han det. Han vil aldri svikte eller forlate oss og han vil fullføre det verk han har startet.

De ord jeg fikk så tydelig for meg var noen ord Jesus sa til disiplene da de påpekte hva som var for utrolig i deres øyne. Jesus sa: Ha tro til Gud (Mark. 11:22), og det er det vi også må minne oss selv om når dagene er harde, lange og kalde. Ha tro til Gud.

Menneskelig sett er kanskje den forandring du trenger umulig, men ikke for Gud. Mens du venter på forløsningens time, så pass på å vente godt. I bønn og tillit til Herren og mens du gjør det gode du kan mot andre.

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Sal. 119:105)

Jeg kom til å tenke på en hendelse som skjedde for mange år siden. Jeg hadde fått kontakt med ei tysk jente på ei kristen side og plutselig skulle hun til Norge med ungdomsgruppen sin. Vi finner ut at de skal være ca 3,5 timers kjøretur fra hvor jeg bor og avtaler at jeg tar turen opp for å møte henne.

Dagen kommer og det er med forventning jeg setter meg i bilen og begynner turen. Og med en stor dose bønn, for formen er absolutt ikke tilstede. Turen utvikler seg greit og etter nesten 3,5 timer ser jeg skiltet med navnet hun oppgav. Jeg svinger inn og finner nærmeste butikk og spør etter stedet hun sa, for å høre: Du tar til høyre og så er det ca 25 minutter kjøring oppover og så vil du se stedet på høyre side av en lang slette med et vann på venstre side.

Jeg har opplevd dette mange ganger i vandringen med Gud også. Jeg har lagt ut på en reise og etter ei stund så tror jeg det nærmer seg slutten. Jeg ser endestasjonen på denne tiden/utfordringen/opplevelsen for kun å oppdage at neida, du er ikke fremme enda. Du har enda et stykke igjen før du når det egentlige målet.

Hun prøvde ikke villede meg, hun visste bare hva hun var blitt fortalt og jeg visste bare hva jeg var fortalt, men ingen av oss hadde helt rett. Jeg var på riktig vei, veien var bare lengre enn jeg trodde og visste.

Noen ganger er opplevelser i livet slik også, de varer lengre enn vi trodde,  ønsket og håpet på. Vi tror vi ser enden på det for kun å oppdage at neida…

Jeg fant frem, til slutt, og det ble en herlig stund mellom to venner som aldri hadde trodd de skulle se hverandre på denne jord. Jeg er veldig takknemlig for den dagen og jeg er også takknemlig for alt den lærer meg- som at noen ganger blir reisen lengre enn planlagt og ønsket, men den fører alltid til velsignelser og gode opplevelser.

Kanskje er du der, du trodde du så enden på prøvelsene dine for å oppleve at de plutselig fikk ett eller flere ekstra kapitler? Kjære, dyrebare du, fortsett på reisen. Du er kanskje sliten og du vet ikke helt veien videre, men Gud vil gi deg styrke hver dag og han vil lede deg skritt for skritt. En dag vil du oppleve at du plutselig er fremme og når du er det, vil byrden du kjenner på bli byttet ut med glede og takknemlighet.

Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.» (1. Mos. 28:15)

Da er det plutselig et nytt år og jeg vil få takke alle dere som har lagt igjen kommentarer og sendt meldinger i året som gikk. Tilbakemeldinger gjør det litt enklere å bevare motet og fortsette skriving når dagene er tunge. Jeg er litt etter på noen mailer, men har ikke glemt dem, fikk bare en desember som ble travlere enn jeg forestilte meg og en form som ble dårligere enn jeg var forberedt på. Ønsker dere alle et godt og rikt velsignet nytt år.

Vil ønske dere alle en velsignet, fredfull og god jul med glede, omsorg og nærhet til Gud og mennesker.  DU er dyrebar og viktig. Og som tidligere år er det to gjengangere som får ringe julen inn fra min side.

Himmelen inntar jord

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Jesus ble ikke født på et fancy hotell med glitter, stas og fremragende roomservice, men i en stall der dyr gikk rautende, bæsjende og knaskende omkring. Han ble ikke lagt i ei seng med passe fast madrass og varme tepper, men i ei krybbe med stikkende høy ispedd fuktig dyresikkel. Jesus ble ikke ønsket velkommen av byens borgermester og det ble ikke holdt baby-fester med fine gaver til mor og barn. Jesus ble beundret og ønsket velkommen av de utstøtte og foraktede, av gjetere som kom tuslende inn til byen en sen nattestime. Det var ikke et stort neon-skilt som blinket at NÅ er han født og heller ingen avbrutte fjernsynssendinger med «Breaking News» som fortalte at “dette skjer i Betlehem akkurat nå”, men ute på markene lød vakker englesang fra himmelen og engler forkynte frelserens komme for noen få tobeinte og flere firbeinte.

Himmelen inntok jord den dag. Englesang fylte de utstøttes ører og gjeterne fikk være de første til å høre den nyhet som har forandret verden mest. Jesus ble ikke født inn i det perfekte, men i det ufullkomne. Han som var fullkommenheten selv kom inn i en verden fylt med fattigdom, overseelse og lassevis av ufullkommenhet.

Hvorfor Gud valgte å gjøre det slik vet vi ikke. Kanskje var det for å utfordre det etablerte og religiøse han visste ville vokse fram? Kanskje var det fordi Guds rike er et opp-ned rike? Kanskje er det fordi ingen skal føle seg for dårlige til å komme til Jesus.

Da himmelen inntok jorden var det for at det ufullkomne, som deg og meg, skulle få møte, erfare og omsluttes av himmelen selv. Ingen av oss er for små eller dårlige til å komme til Jesus, vi er alle en del av de «oss» som dagens vers snakker om. Han kom inn i en verden preget av ufullkommenhet for å frelse nettopp oss.

Du er velkommen

Fra tidens morgen solen lyste klart,
bragte liv og viste vei.
Gud var alltid nær vår jord
og ønsket å få lede oss.

Vi søkte vårt og gikk helt egen vei,
ut av lys og inn i mørke vandret vi.
Strev og slit ble dagens bør,
da vi snudde ryggen mot vår Far.

Lengsel og smerte fylte Gud,
da vi vandret bort fra ham.
Alltid har hans hjerte vært
fylt av kjærlighet og nåde stor

Ned til vår jord han en dag steg
og ble som barn i krybben lagt.
Det lys vi en gang skjøv langt bort
kom selv hit ned og mørkets makt ble brutt.

Kom til krybben, sku hans komme
kom til korset, sku hans frelse.
Det er plass til alle der,
se det liv som Gud oss sendte.

Du møtes vil med åpne armer,
det er nåde, fred og håp for deg.
Fra krybbens tre til korsets tre
Gud strekker sine armer ut mot deg.

Du er velkommen, alltid velkommen,
nåden holder òg for deg.
La krybbe og kors få fortelle deg,
hvor stor en kjærlighet du er elsket med.

En mann vi ikke hører om i selve juleevangeliet er Simeon. Vi får vite litt om han når Josef og Maria tar Jesus med til tempelet for å bære han fram for Herren og gi et offer slik Moseloven sa de skulle gjøre (Luk. 2:22-24).

I tempelet i Jerusalem er det en mann som heter Simeon og det står at han var en rettskaffen og gudfryktig mann som ventet på Herrens trøst. Simeon var fylt med den Hellige Ånd og Ånden hadde tidligere fortalt han at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens salvede. Den dagen kommer han til tempelet ledet av Ånden, og når han ser Josef og Maria med barnet vet han med en gang at dette er det barnet han har hørt om (Luk. 2:25-28).

Hva jeg har tenkt på noen ganger er at vi vet ikke hvor lenge Simeon hadde ventet… Kanskje fortalte Guds Ånd ham dette for ett år siden, kanskje for fem år siden og kanskje for ti år siden. Vi vet ikke hvor lenge han har ventet. Men jeg har noen ganger lurt på om han tenkte og følte slik jeg inni mellom gjør. Var det virkelig deg jeg hørte Gud? Vil jeg virkelig få oppleve dette? Hvor lenge må jeg vente? Vi mennesker har lett for å tvile og miste tålmodigheten… Og jeg har lurt på om Simeon også følte og tenkte slik inni mellom etter som årene gikk. Vi vet ikke sikkert, men han var et menneske som deg og meg.

Hva vi derimot vet er at han trodde og stolte på hva Gud hadde sagt til ham og at han ventet med håp til dagen endelig var der. Han var også lydhør for de ting Gud fortalte og han handlet i lydighet på de ord han fikk. Og her kjenner jeg at jeg kommer til kort i enkelte ting, jeg kan bli så frustrert at jeg ikke alltid hører hva Gud sier. Og det er også ganger der jeg hører, men velger å overhøre fordi jeg ikke helt forstår eller tror de ord jeg hører. Må vi alle dra lærdom av Simeon sitt eksempel på å lytte og lyde.

Det kan være mange ting vi venter på at skal gå i oppfyllelse. Gud har gitt mange løfter i sitt ord og de fleste av oss har også egne personlige løfter vi venter på skal bli oppfylt. Det er ikke alltid like lett å vente, og å vente på en god måte, men vi kan hvile i visshet om at hvis vi ikke gir opp, så vil vi en dag se løftet oppfylt, slik Simeon gjorde.

Den dagen Simeon ser løftet oppfylt og han holder Herrens frelse i armene, er en dag der hjertet hans fylles med takknemlighet og ærefrykt. Den glede og lovprisning han uttrykker når han holder Jesubarnet i sine hender, er ekte og fylt med dyp hengivenhet og takknemlighet. Det er en glede som favner både fortid, nåtid og fremtid.

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
Et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
(Luk. 2:29-32)

Simeon er en mann som ikke mistet troen og håpet, og det er noe vi alle kan lære mye av. La oss tro Herrens ord som sant, uansett hvor usannsynlig eller umulig det ser ut. Gud holder alle sine løfter og hva han har sagt vil han gjennomføre. Fatt mot dyrebare venn, Herren er en trofast Gud.

*****

Nå er de to siste gavene i adventskalenderen lagt ut på den andre bloggen og de som vil være med i trekning av et skjerf og/eller en juleløper kan ta turen over til «med Gud i hverdagen» (kan ikke legge ut direktelenke siden dette klargjøres før de andre er postet, men de er ute når dette publiseres lørdag morgen)