Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet. (Heb. 6:11-12)

Det er flere av omstendighetene i mitt liv jeg ikke kan gjøre noe som helst med. De står fast som de er, om jeg liker det eller ikke. Helt ærlig, så liker jeg det for det meste ikke. Det er så mye greiere med de ting som vi kan ordne selv, som vi kan streve med å fikse og som vi etter innsats ser løser seg. Men de ting som bare blir ved det samme og fortsetter å tynge og smerte, de er ikke like greie…

Jeg vet ikke om det er mennesker rundt deg som ikke forandrer seg, eller om det er omstendigheter som tynger deg ned, eller kanskje det er manglende helse for egen eller en kjær sin del? Du står hvertfall ansikt til ansikt med en uforanderlig omstendighet som virker som en uovervinnerlig kjempe.

Du har prøvd, gjett om du har prøvd å forandre menneske, omstendighet og helse, men det er ikke blitt bedre, heller det motsatte. Du har kjempet og strevd, du har bedt og grått, men det føles som om det er blytak over hodet ditt og at dine bønner og tårer overses av Gud. Motet holder på å svikte, orker du virkelig å stå opp til en ny dag? Håpet er nesten svunnet bort, vil det virkelig bli bedre? Vil dette noen gang bli bra? Vil det noen gang endre seg?

Du kan fortsette å streve i egen kraft, men tro meg, du vil bare slite deg ut, både fysisk, mentalt og åndelig. Gi opp å prøve å fikse det du ikke kan, og gi det over til Gud. Virkelig gi det over til Gud. Ikke bare med ordene du sier, men med hele ditt hjerte.

Jeg vet det er vondt å leve i en slik hverdag, men noen ganger er det slik livet er. Vi er omringet av omstendigheter og  mennesker vi ikke kan forandre, men om vi ikke kan, så kan Gud. Vi må slutte å prøve å streve oss til en løsning som bare Gud kan gi, og vi må begynner å kjempe kampen godt. I bønn og i tillit til Guds ord og løfter.

Jeg er sliten av alt rundt meg og i meg som ikke forandrer seg til det bedre, men jeg vet at Gud er trofast mot sine løfter og at i Hans tid vil han snu situasjonene. I Hans tid, en tid som jeg ikke vet når kommer, i en tid som jeg føler skulle vært for lenge siden, men like vel; i Hans gode og rette tid.

Gud virker ikke alltid frem ting rett foran øynene på oss, mange ganger jobber han bak vår rygg og i det skjulte- både på omstendigheter, mennesker og også- vårt eget hjerte. Selv om vi ikke ser at Gud er der, så er han det. Selv om vi ikke merker han er nær, så er han det. Han vil aldri svikte eller forlate oss og han vil fullføre det verk han har startet.

De ord jeg fikk så tydelig for meg var noen ord Jesus sa til disiplene da de påpekte hva som var for utrolig i deres øyne. Jesus sa: Ha tro til Gud (Mark. 11:22), og det er det vi også må minne oss selv om når dagene er harde, lange og kalde. Ha tro til Gud.

Menneskelig sett er kanskje den forandring du trenger umulig, men ikke for Gud. Mens du venter på forløsningens time, så pass på å vente godt. I bønn og tillit til Herren og mens du gjør det gode du kan mot andre.