Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1. Pet. 2:9)

Hovedhensikten med frelsen er ikke at vi skal unngå helvete, ei heller at vi skal komme til himmelen, men at vi skal bli Guds folk; Et hellig folk som ærer, tilber og forkynner om Guds storhet, herlighet og nåde både i ord og gjerning.

I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt. (Ef. 1:4-6)

Så sa David til sin sønn Salomo: «Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus. (1. Krøn. 28:20)

Gud vil aldri be deg om å gjøre noe du ikke kan klare,
men det kan være han ber deg om å gjøre noe du ikke vet du kan enda!

Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det. (1. Tess. 5:24)

Herren vendte seg til ham og sa: «Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» (Dom 6:14)

I helga har jeg benyttet anledningen til å se endel(!) dokumentarer om kristne troshelter- og kjemper. Når ei helg med fri tilgang til dokumentarer og annet på ei kristen nettside klaffer sammen med at guttene er hos sin far, kan jeg ikke la muligheten gå meg forbi 🙂

Vi snakker om mennesker som har levd i tidsrommet 1600 til i dag, som

• Bunyan («en pilegrims vandring»),
• Spurgeon («Prince of Preachers»),
• Amy Carmichel («de morløses mor»),
• George Muller (startet barnehjem og ivaretok over 10 000 barn gjennom livet, han ba aldri mennesker om penger, kun Gud),
• D.Bonhoeffer (prest, nazimotstander, fanget og drept under WW2),
• John Wesley og Charles Wesley (grunnla metodistbevegelsen sammen med George Whitefield),
• Herr og fru Luther (joda, vi har mye å lære av den fruen, men også hvordan Martin behandlet henne som likesinnet-og stilt),
• William og Catherine Booth (grunnla Frelsesarmeen)
• Richard Wurmbrand (fengslet og torturert i flere år for sin tro under kommunismen, grunnlegger av hva som i dag heter «the Voice of the Martyrs«)
• og andre. (hvert navn lenket til kort bio på engelsk wikipedia)

En av tingene som gikk igjen hos de fleste, var at

1. De hadde en overgivelse til Guds vilje, tillit til hans nåde og tro på hans evne til å fullføre sitt verk som vi har mye å lære av.
2. De slet med enten kropp eller sinn, flertallet slet med fysiske sykdommer, noen med sjel og psyke.
3. De ble forfulgt og/eller opplevde grov trakassering, fengsling og annet pga sin tro og hva de gjorde med livene sine.
4. De opplevde at Gud gjorde enormt mye gjennom deres liv og overnaturlig inngripen var ikke uvanlig. Og vet du hva, de var ordinære mennesker som deg og meg.
5. Uansett hvilke situasjoner de havnet i (fra sykeseng, i fengsel, på vei til konsentrasjonsleir osv), så de muligheten til å forkynne Guds storhet og frelse til andre mennesker. De var utrettelige i sin iver og lengsel etter å se sjeler frelst og hjulpet både fysisk, psykisk og åndelig.

Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet. (Heb. 6:12)

Bibelen sier at vi skal ha de som gikk foran oss som forbilder, og disse menneskene er gode forbilder på hva som kan skje når vi velger å stole hundre prosent på Guds evne og vilje til å fullføre det kall han legger på et menneskes liv. Deres mot ligger i viljen til å leve, vandre og be i tillit, også når de ikke så eller kunne forstå. Deres overgivelse vistes i hvordan de alltid søkte å behage Gud fremfor mennesker. Deres liv bragte store skarer til Herren, sørget for omsorg, mat og klær til titusener, bragte ære til Gud og har hjulpet mennesker i århundre til å se at Gud er allmektig og verdt all ære og at han er til å stole på.

Mange av disse menneskene opplevde lenker, noen fysiske og andre gjennom en kropp som holdt dem bundet, men dette var ikke noe de lot hindre seg. Det var en mulighet til å trekke enda nærmere Gud, søke Herrens ansikt enda mer, klynge seg til Herrens godhet, omsorg og hjelp i enda større grad. De lenkene de opplevde tvang dem over i en overgivelse til, og avhengighet av, Herren som jeg tror var en av de grunnleggende årsakene til at de fikk stå i den store og mektige tjeneste som de gjorde.

Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent, det som jeg er sendebud for også mens jeg er i lenker. Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal. (Ef. 6:19-20)

I den ene Bibelen min har jeg skrevet ifm disse versene: Paulus var i fysiske lenker, men dette gjelder også oss som er lenket til en ikke-fungerende kropp. Selv om kroppen streiker er vi ikke fratatt vårt ansvar; Hellige, gode og forkynnende liv som ærer og vitner om Guds nåde, storhet og herlighet.

Uansett hva liv vi lever, uansett muligheter og begrensninger, velger vi å gå modig inni Herrens kall og stole på hans hjelp og forsørgelse vil vi aldri bli skuffet. Alle disse menneskene som gikk foran oss har vist oss at Gud er trofast og han svikter ikke sine barn. Og de som våger å tenke og tro tusen ganger større enn flertallet rundt dem, vil oppleve at Herren kraftig støtter og hjelper dem.

En kveld for noen uker siden kommer jeg ut av en butikk og vender nesen mot hvor jeg parkerte bilen. På utsiden av bilen foran meg står ei dame og jeg får øyeblikkelig tanken «du har rygget i meg». Når jeg kommer bort til bilen og låser opp kommer hun. «Jeg tror jeg har rygget i deg». Jeg legger inn hva jeg har i hendene og sier at vi får jo se om det er noe skade. Vi kikker begge, men ser lite pga mørket. Jeg får nummeret hennes og lover at uansett om det er skade eller ikke, så gir jeg henne beskjed dagen derpå når jeg har fått se på  bilen i dagslys. Formiddagen etter så minner Gud meg på at den damen trenger en oppmuntring. Der og da gjør jeg ikke noe mer med det da jeg må ut døra. Vel hjemme igjen så sjekker jeg over bilen og finner en liten skade, men jeg ser ikke noe poeng i å gjøre noe ut av det. Noen timer senere så skriver jeg ei melding til henne at jeg fikser opp i dette selv og at hun ikke trenger tenke mer på det, og så ønsker jeg en fortsatt god og velsignet helg. Samme kveld minner Gud meg igjen på at hun trenger en oppmuntring, og denne gangen handler jeg. Jeg gjør ferdig en lue med Mariusmønster og pakker inn og jeg setter meg og skriver et brev der jeg sier at jeg tror ikke det var tilfeldig at hun «bumpet inn» i meg, fordi Gud har minnet meg om at hun trenger en oppmuntring. Så deler jeg ord om en Gud som ikke er fjern men tilstede i våre liv og som ønsker å hjelpe oss og støtte oss. Dagen etter finner jeg adressen hennes og slipper brev og pakke i postkassa. Jeg har ikke hørt noe, men det er ikke viktig, det viktige var at dette uhellet satte meg i en posisjon hvor jeg kunne gi ord og oppmuntring fra himmelen til henne.

Han skal vokse, jeg skal avta. (Joh. 3:30)

Det som er viktig er at jeg handlet på den impulsen Gud gav meg. Jeg valgte å ikke gjøre noe stort ut av uhellet hennes. Jeg valgte å velsigne og ikke forbanne og jeg valgte å gi ut en oppmuntring og noen ord fra himmelen. Det er det viktige, at jeg valgte å være mer som Jesus, å vise nåde og godhet, å gi trøst og oppmuntring, samtidig som jeg pekte på den eneste, sanne Gud. Når jeg tar ett skritt tilbake så åpner jeg opp for at Jesus kan tre frem og bli tydeligere i og gjennom mitt liv.

Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. (Kol. 1:9-10)

Mange kristne har en forkjærlighet for å kun snakke om Jesus og dette fører i mange tilfeller til et avstumpet åndelig liv. Det var aldri meningen at vi kun skulle snakke om Jesus, meningen er at vi skal bli som Jesus, snakke som Jesus og leve som Jesus. Og det valget står vi overfor mange ganger daglig, når utfordringer møter oss, når bitterhet reiser seg, når frustrasjon svinger innom, når valg må tas, når vi må prioritere tid og krefter og i mange andre situasjoner. Vi gjør ikke vår plikt som kristne ved å kun snakke om Jesus, vi må legge vårt hjerte og vår kraft i å leve og snakke som Jesus. Gud utvalgte oss ikke til å kun snakker om ham, men til å bli et folk som ligner ham og gjennom både ord og liv forkynner hans pris og herlighet.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. (Joh. 1:14)

Evangeliet er de gode nyheter, nyheten om at Jesus kom, tok på seg vår skyld, gjorde soning og med alt dette åpnet en vei for oss til Faderen. Men dette gode budskapet, hvordan ser det ut?

Hvordan vil «gode nyheter» se ut for en som er sulten, tørst og trøtt? Vil det være en 2-minutters utlegging om at Jesus har gjort alt og det er bare å ta imot med en kort bønn? Eller er gode nyheter de som gir varme klær, noe å spise og ord om at jeg elsker deg fordi Jesus elsket meg først?

Hvordan vil de «gode nyheter» se ut mot en som er deprimert og motløs? Er det de fromme ordene om at du er ikke alene og jeg skal be for deg mens man hurtig haster videre? Eller er det den som setter seg ned og sier: Fortell meg, jeg lytter mens de med omsorg deler smerten og byrden og gjennom en klem og påfølgende ord gir nytt håp og styrke?

Vi tenker først og fremst på evangeliet, på de gode nyhetene, som ord, men kanskje er det mer riktig og virkekraftig hvis vi lar ordene få liv gjennom våre handlinger? Akkurat som ordet ble menneske må vi mennesker bli ordet, og det betyr at vi må mer enn å snakke, vi må leve ut hva vi tror på. Ingen av oss kan redde hele verden, men vi kan alle være tilstede for det ene mennesket som er rett foran oss.