En kveld for noen uker siden kommer jeg ut av en butikk og vender nesen mot hvor jeg parkerte bilen. På utsiden av bilen foran meg står ei dame og jeg får øyeblikkelig tanken «du har rygget i meg». Når jeg kommer bort til bilen og låser opp kommer hun. «Jeg tror jeg har rygget i deg». Jeg legger inn hva jeg har i hendene og sier at vi får jo se om det er noe skade. Vi kikker begge, men ser lite pga mørket. Jeg får nummeret hennes og lover at uansett om det er skade eller ikke, så gir jeg henne beskjed dagen derpå når jeg har fått se på  bilen i dagslys. Formiddagen etter så minner Gud meg på at den damen trenger en oppmuntring. Der og da gjør jeg ikke noe mer med det da jeg må ut døra. Vel hjemme igjen så sjekker jeg over bilen og finner en liten skade, men jeg ser ikke noe poeng i å gjøre noe ut av det. Noen timer senere så skriver jeg ei melding til henne at jeg fikser opp i dette selv og at hun ikke trenger tenke mer på det, og så ønsker jeg en fortsatt god og velsignet helg. Samme kveld minner Gud meg igjen på at hun trenger en oppmuntring, og denne gangen handler jeg. Jeg gjør ferdig en lue med Mariusmønster og pakker inn og jeg setter meg og skriver et brev der jeg sier at jeg tror ikke det var tilfeldig at hun «bumpet inn» i meg, fordi Gud har minnet meg om at hun trenger en oppmuntring. Så deler jeg ord om en Gud som ikke er fjern men tilstede i våre liv og som ønsker å hjelpe oss og støtte oss. Dagen etter finner jeg adressen hennes og slipper brev og pakke i postkassa. Jeg har ikke hørt noe, men det er ikke viktig, det viktige var at dette uhellet satte meg i en posisjon hvor jeg kunne gi ord og oppmuntring fra himmelen til henne.

Han skal vokse, jeg skal avta. (Joh. 3:30)

Det som er viktig er at jeg handlet på den impulsen Gud gav meg. Jeg valgte å ikke gjøre noe stort ut av uhellet hennes. Jeg valgte å velsigne og ikke forbanne og jeg valgte å gi ut en oppmuntring og noen ord fra himmelen. Det er det viktige, at jeg valgte å være mer som Jesus, å vise nåde og godhet, å gi trøst og oppmuntring, samtidig som jeg pekte på den eneste, sanne Gud. Når jeg tar ett skritt tilbake så åpner jeg opp for at Jesus kan tre frem og bli tydeligere i og gjennom mitt liv.

Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. (Kol. 1:9-10)

Mange kristne har en forkjærlighet for å kun snakke om Jesus og dette fører i mange tilfeller til et avstumpet åndelig liv. Det var aldri meningen at vi kun skulle snakke om Jesus, meningen er at vi skal bli som Jesus, snakke som Jesus og leve som Jesus. Og det valget står vi overfor mange ganger daglig, når utfordringer møter oss, når bitterhet reiser seg, når frustrasjon svinger innom, når valg må tas, når vi må prioritere tid og krefter og i mange andre situasjoner. Vi gjør ikke vår plikt som kristne ved å kun snakke om Jesus, vi må legge vårt hjerte og vår kraft i å leve og snakke som Jesus. Gud utvalgte oss ikke til å kun snakker om ham, men til å bli et folk som ligner ham og gjennom både ord og liv forkynner hans pris og herlighet.