Vi er ganske nonchalante* når det gjelder julens budskap. Det er ikke bare ikke-kristne som har et overfladisk forhold til julens budskap om frelse og fred, også mange kristne. Kanskje fordi vi kjenner det så godt? Kanskje fordi vi ikke er vant med å høre dypere gjennomganger? Kanskje fordi vi vil ha det enkelt? Eller kanskje fordi vi aldri er lært annet? Og en av årsakene til det tror jeg er at vi har et lavt bilde av Gud, et opphøyd bilde av mennesket og dermed et forvrengt bilde av synd, noe som igjen fører til en forenklet forståelse av frelsesverket. Dette er ting jeg har gått og tenkt over etter at jeg leste en kommentar på versene da Josef fikk høre barnets navn: Jesus, fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder og Immanuel, Gud med oss (Matt.1.18-25). For hvorfor måtte Guds Sønn bli menneske? Kunne ikke bare Gud ha tilgitt oss sånn helt uten videre? Måtte det så drastiske tiltak til?

Hvem er Gud i forhold til oss mennesker? Vi vet Han er skaper og opprettholder, konge og dommer og mye mer. Våre ord sier at han er ganske mye større- ja uendelig mye større- enn oss, men hva med hjertene? Er Gud, i våre hjerter, den allmektige, hellige Gud som bor i lys der ingen kan komme? Er han så hellig og fryktinngytende at vi hadde gått i oppløsning av kun et lite glimt? Vi tror ofte på en Gud som er mye mindre enn hva Bibelen forteller oss. Samtidig har vi gitt mennesket en høyere status enn Guds Ord gjør. Bibelen setter mennesket som Guds ypperste skaperverk og i en særstilling, det er ikke det jeg sikter til, men det at vi glemmer at vi er støv, og i forhold til Gud mindre enn et sandkorn. Det er ikke bare en avstand mellom Gud og oss som er som en rundtur rundt kloden, det er en uendelig evighet av avstand mellom oss, mellom Hans opphøydhet og hellighet og vår ubetydelighet og synd.

Det at vi har betraktelig lavere ærefrykt og forståelse av Gud, sammen med en opphøyd forståelse av mennesker gjør at vi har en mer likegyldig forståelse av synd. Synd er ikke forræderi og opprør mot den Allmektige, det er små feilsteg vi tar og noen skjevheter i vår person, men så ille er det da ikke. Og det sier seg at vi dermed vil ha et ganske forenklet syn på hva frelse er og hva det krevdes for at vi skulle kunne bli frelst. Vi har lett for å ta frelse og nåde som selvfølgeligheter, men det er ikke det. Det er enklere for meg å betale hele den norske stats årsbudsjett med uføretrygda mi (noe som sier seg er totalt umulig) enn det er å dekke opp min syndeskyld, og det fordi mine overtredelser er gjort av en patetisk skapning mot den allmektige og opphøyde Gud.

Gud kan ikke bare tilgi uten videre fordi han er helt annerledes enn vi. Han er ikke bare litt større, han er totalt annerledes. Han er Gud og det betyr også at han kan ikke fornekte seg selv, han må være seg selv tro i alt han er i alle ting og til alle tider. Han kan ikke se gjennom fingrene med synd fordi all synd er gjort mot ham og krever straff. Når vi synder mot mennesker, synder vi mot noen som er lik oss, men det er ikke tilfelle i forholdet mellom Gud og mennesker. Om jeg vanærer den norske konge grovt, så nytter det ikke at jeg beklager til naboens katt, det er kongen selv jeg står i stor gjeld til- og noe liknende, bare mye grovere, er det med vår syndeskyld overfor Gud. Vår skyld er så stor at vi aldri kan betale den selv, men- og det er en ubegripelig sannhet- Gud elsker oss så mye at for å gjenopprette hva vi ødela så gir han seg selv som sonoffer og mellommann slik at vi igjen kan oppleve fellesskapet med ham. Gud blir menneske for å få tilbake hva vi har kastet bort. Guds Sønn kommer til jord som menneske fordi det var den eneste mulige måte å frelse oss på som også var i samsvar med Guds hellige natur.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh.3.16)
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. (1.Joh.4.9)

* Det Norske Akademis ordbok definerer nonchalant slik:  adjektiv ubekymret, likeglad, skjødesløs (overfor regler, skikk og bruk)