Gud elsker sine barn!

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1a)

Vi vet at Gud elsker oss, men likevel havner vi fort i en av to grøfter. Enten tror vi ikke at Guds kjærlighet er så altomfattende som den er eller så tror vi at Guds kjærlighet gjør at han overser og «tillater» alle våre svakheter og skavanker (hvor endel kan kalles synd). Den siste går vi ikke mer inn på her, men jeg ville rette fokus på den første, på at Gud elsker sine barn! Jeg mener, han ELSKER sine barn!

Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt. 7:11)

Jeg ville aldri i verden blitt sur på en 5-åring fordi han ikke klarte 4.klasse pensum i matte. Jeg ville ikke blitt oppgitt over at guttungen som sluttet med bleie for ei uke siden hadde noen uhell. Jeg ville ikke syntes at ungen min var dårlig til å sykle fordi han ikke klarte det på tredje forsøk. Jeg ville ikke slått hånda av ungen min fordi han sutret og ville balansere uten en trygg hånd, for deretter å ramle og slå seg. Jeg elsker guttene mine, og jo, jeg kan bli oppgitt og frustrert, også sint og irritert, men jeg elsker dem.

For Far selv elsker dere fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud. (Jog. 16.27)

Gud elsker sine barn, de som er trofaste mot ham. Han forventer ikke at vi skal være perfekte, men at vi gjør vårt beste utfra der vi er og at vi strekker oss etter å vokse i modenhet og visdom. Når vi faller blir ikke Gud sint, han strekker ut ei hånd og minner oss om at det er tilgivelse og gjenopprettelse. Når vi ikke vet nok til å ordlegge oss riktig, så gir han oss ikke opp, men han fortsetter å åpenbare seg og sitt ord for oss. Når vi har dårlige dager og feiler og faller i mangt, så elsker han oss med en like overstrømmende og altomfattende kjærlighet som han gjør på våre gode dager.

Gud elsker sine barn!

Og som en god Far vil han irettesette og tidvis straffe, men det er utav kjærlighet, ikke utav ønsker om å hevde sin rett og vise sin autoritet. Han gjør det fordi han vet hva som er best for oss og fordi han vet at vi noen ganger trenger det.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. (Ef. 5:1)

Men som en god Far vet han også at vi trenger å vite at vi er elsket og at vi kan stole på ham. Barn som er trygge på foreldrenes kjærlighet vil aldri lure på om de vil få hjelp når de trenger det, om de vil få mat neste måltid eller hva morgendagen vil bringe av utfordringer eller smerter, de stoler på at de er elsket og at det er trygge armer å gjemme seg i og at hvis det blir nødvendig, vil noen heve stemmen og snakke for dem. Hvor mer vil ikke Gud gjøre slike ting for sine barn? Han som er den beste Far som finnes, en far som aldri svikter og som alltid er trofast, som alltid dømmer rett og som aldri feiloppfatter, som skapte himmel og jord og som ser den enkelte.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Gud er din far og du kan være trygg på hans kjærlighet til deg. Og hvis du vet at hans kjærlighet er uforanderlig og alltid like altomfattende, da kan du også la dine bekymringer og din uro ligge igjen hos ham. Han ser deg, han kjenner deg, han vil hjelpe deg og overøse deg både med kjærlighet og gode gaver.

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

Du er elsket!

Kjærlighet og nåde nok

Søndag hadde jeg hentet frem en bok av David Wilkerson som heter «Hungry for more of Jesus» og jeg kom til kapittel 2. Mens jeg leste så blir jeg så overveldet av Guds store kjærlighet til meg at tårene renner og renner, jeg må ta pauser i lesinga flere ganger og jeg sukker takknemlig til Herren og priser Han for hans uendelig store kjærlighet og nåde mot meg. Det er ikke ofte jeg blir så overveldet, så rørt i hjertet, så «satt ut». Tenk hvor høyt han elsker meg, og deg?

Når vi søker tilflukt hos Herren så har han lovet å verne oss, lovet å lede oss, lovet å fylle oss. Hans kjærlighet mot oss er så mye større og mer omfattende enn vi klarer å forstå med vår lille menneskehjerne, men noen ganger får vi litt mer erfaring med det når Gud ikke bare drypper noe dråper av kjærlighet i våre hjerter, men virkelig skrur krana opp og lar oss både dusje og bade i hans kjærlighet.

Når vi velger å snu verden ryggen og leve i overgivelse og trofasthet mot Gud, trenger vi aldri å tvile på hans kjærlighet, nåde og vilje til å hjelpe oss. Vi kan med tillit søke han og dele vårt hjerte, vår takk, våre bønner og våre sukk. De som har søkt ly under Herrens vinger og har ham som sitt faste skjulested, de er trygge uansett hva de møter. Vi trenger ikke frykte, for Gud er større og mektigere enn hva som enn møter oss. Jo, vi vil kjenne på sorg og smerte, på uro og frykt, på fortvilelse og usikkerhet, men vi kan ta alt dette med oss til Gud og gi det til ham i bønn. Vi kan hvile i trygghet og visshet om at Herren hjelper de rettferdige, at de som ydmyker seg under hans hånd vil få hjelp og at hans nåde og kjærlighet mot oss er mye større, sterkere og mer omfattende enn vi vil klare å forstå.

Gud er en god Far for sine barn, og som en god far vil han noen ganger irettesette oss, korrigere oss og la oss smake konsekvensen av våre dårlige valg, men han vil også «blåse på sårene», omfavne oss, lede oss og gå veien sammen med oss. En god far sin kjærlighet forsvinner aldri og den er like varm og gjeldende når vi faller eller er såret, som den er når vi har klart noe eller er glade.

Gud elsker deg!

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den Veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:1-4 og 14-16)

å være ett mislykka kar

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer. 18.4)

Ofte føler vi at vi ikke er så gode som vi burde være. Vi feiler i mangt og vi har kort lunte og handler irrasjonelt. Enkelte dager har vi bare lyst å gi opp, pakke sekken og flytte ut i ei hule langt uti ødemarka. Da ville hvertfall andre slippe å ha med oss å gjøre, for stakkars dem som må ha meg rundt seg…

Og ikke nok med det, jeg kaller meg kristen… Jeg tror på Jesus og jeg ønsker å leve ett liv som bringer ham ære og som er til andres beste. Men jeg tør nesten ikke si noe eller gjøre noe, for jeg går jo så totalt på trynet… Jeg vil ikke at Gud skal bringes i vanære fordi jeg ikke klarer selv…

Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i slike tanker, vi har vært der mer enn en gang. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og vi vil feile, men det gjør ikke at Gud gir oss opp. Gud vet vi er sprukne, ødelagt kar, men likevel kommer han til oss, pappa elsker oss uansett. Faktisk er vår svakhet ett sted hvor Guds kraft og herlighet virkelig kan få lyse og skape forandring. Vi trenger ikke være sterke i oss selv, Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

første gang postet 15.02.12

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

Heisann godtfolk!
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive 2-3 nye innlegg denne uka, men i går kveld kom jeg over en serie innlegg som jeg ikke husket og begynte å lese. Det ble en av de gangene jeg satt og leste og tenkte: Hæ?! Har jeg skrevet dette? Så, de innleggene var av det slag at jeg ønsker å ta en reprise på dem og det blir det denne uken. De er også blitt samlet på temasiden under tittel På vandring fra bønnerop til bønnesvar hvis du ikke vil vente men lese alt nå. Alle innlegg postet første gang i sep 2013

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

*****

Siden vi har vært uten nett ett par dager er dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen ikke blitt postet eller ble postet sent, med det ligger det faktisk 4 gaver ute i dag som det går an å delta i trekningen av. Det er to hekla kors, en hals i voksenstørrelse, en 5-pk med hekla stjerner i mohair og en 3-pk med kjøkkenkluter. Ønsker du å delta i noen av disse trekningene, så ta turen over på den andre bloggen ved å trykke på aktuell/-e gave/-rog legg igjen en kommentar eller send inn skjemaet du finner på den enkelte side innen kl 24 den 22. des. 2017.

Guds fred og velsignelse!

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.