Ærlighet når dypet

«Ærlighet varer lengst, fordi det er sannheten som setter fri» er noe jeg har sagt i mange år. I dag ble jeg minnet om viktigheten av å våge å være sårbar og ærlig. Jeg snakket med en som jeg er ganske åpen med, og han igjen fortalte om en episode han hadde opplevd der hans ærlighet hadde bragt samtalen han «plutselig» havnet oppi inn på hjertenære tema. Han fikk være til støtte og hjelp for et annet menneske fordi han var ærlig om eget liv, både det som leves nå og det som er blitt levd.

«Sykdom ærer ikke Gud» er ei forklaring jeg har hørt mange ganger på hvorfor Gud skal helbrede alle. Men hva de som sier det ikke tenker over er at helse ærer ikke automatisk Gud. Det er hvordan vi forholder oss til helse og sykdom som kan være med på å ære Gud, ikke selve sykdommen eller den gode helsa. Det er ingen automatisk sammenheng i noen av dem, mennesker i begge situasjoner kan like mye ære Gud som de kan bringe vanære over hans navn.

Ingen av oss ville valgt sykdom og lidelser, uansett slag, men mange av oss er der. For de fleste av oss er det alltid motstand og påståelighet å møte fra andre, men vi møter også dem som i det skjulte lider på grunn av omstendigheter de fleste ikke kjenner. Når vi våger å være ærlige om eget liv så åpner vi opp for at andre kan være det tilbake. Når vi er ærlige så styrker vi motet i andre slik at de også beveger seg ut på den tynne isen ærlighet og sårbarhet kan være. Noen ramler rett igjennom fordi dem som får høre det ikke bærer hva de sier på en god måte, mens andre opplever at den tynne isen bærer fordi den andre kommer til og gjør den trygg.

Å være en medvandrer for andre mennesker er noe vi bør se på som en ære, å få slippe inn i de lukkede rom av et menneskes tanker og følelser er ikke selvsagt. Derfor er det viktig at vi er forsiktige og respektfulle når vi får oppleve det. Vi trenger å vise en omsorg og nåde som er lik Gud sin, for hva mennesker som åpner opp trenger er ikke pekefinger mot egne svakheter eller noen som peker vei, men varme armer som omslutter og som holder hånden mens man er underveis.

Vi trenger ærlighet, alle av oss, men noen ganger må vi våge å være den som åpner opp først for at andre skal tørre å senke sine murer. Vi skal ikke jabbe ut i løse lufta til alle og enhver, men når vi «plutselig» havner i situasjoner der det føles naturlig, er det viktig å gjøre det. Vi er kanskje bare ute på et vanlig ærend og møter noen vi kommer i prat med, men det møtet er Guds nåde og ledelse, vi vandrer i ferdiglagte gjerninger og har mulighet til å bringe ikke bare Guds lys, nåde og omsorg inn i andres liv, men også selv bli minnet om alt Gud har hjulpet oss igjennom og hans enorme nåde, barmhjertighet og godhet mot oss.

Det Guds ord som virker sterkest i andre mennesker er det ord som de ser levendegjort i og gjennom våre liv.

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
(Joh. 8.36)

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
(Ef. 2,10)

Vær med og hjelp de hellige som lider nød…
(Rom.12,13a)


Et lite gjensyn #3

Siden gårsdagen var tung, men god, passer det å ta et lite gjensyn med et tidligere innlegg. Guds fred!

HJERTEBØNN

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:14-16)

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Kan du bringe
fred inn i min uro,
visdom inn i mine veivalg,
håp til mitt nedtrykte hjerte,
styrke til mitt slitne sinn
og glede til min sorg?

Kan du gi meg
kraft til å tilgi,
legedom for mine sår,
barmhjertighet for de som baksnakker meg,
omsorg for de som sviktet meg
og kjærlighet for de som forlot meg?

Kan du la meg
finne hvile i din nærhet,
kjenne varmen av din kjærlighet,
oppleve tryggheten av dine armer,
trøstes av din omsorg,
styrkes av dine løfter
og løftes opp av din nåde?

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.
(Jes. 49:13)

Et lite gjensyn #2

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Dette gjensynet er hentet fram fordi det har vært en dårlig dag (og uke til nå) på veldig mange vis. Jeg tok et lite søk på «Gud elsker» på bloggens innlegg og dette var ett av de som kom opp. Håper det bringer noen av dere trøst, slik det gjorde meg. Guds fred og velsignelse. ~Cecilie
Og når dette blir postet en tidlig morgenstund har jeg faktisk halvtårsbursdag oppdaget jeg nå, gratulerer til meg 😀

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

Guds smil mot oss

Ikke vet jeg hvorfor jeg tenker på mange av de tingene jeg gjør, men det er ganske mye mitt hode er innom i løpet av en dag. I dag har jeg bl.a. tenkt på det med evig liv. Jeg har lett for å tenke at det er at vi skal være til for alltid i himmelen sammen med Gud, og det er jo egentlig riktig det. Men hva som virkelig fikk meg til å tenke dypere er hva Jesus sa: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. (Joh 17,3). At vi kjenner Gud, og Jesus, er det evige liv. Fellesskap. Tilhørighet.

Da vi ble frelst ble vi tatt ut av mørkets rike og satt inn i lysets rike. Vi ble tatt ut av den nåværende onde tidsalder og ble en del av den nye. Guds rike kom oss nær og vi ble en del av det. Og alt på grunn av Guds nåde og Jesu verk. Vi kunne ikke gjøre noe selv, uten å tro at hva Jesus gjorde og tilveiebrakte var vårt gjennom troen. Det er egentlig utrolig å sitte å tenke på den trefoldige velsignelse vi har fått gjennom frelsen. Fred med Gud. Rettferdiggjørelse. Den Hellige Ånd. Vi er ikke lenger vredens barn av natur, men Guds barn. Vi er adoptert inn i Guds familie, satt i Guds rike og Gud ser på oss med godhet og nåde.

Tankene gikk videre til noe av det GT snakker om med velsignelser og forbannelser. Jeg vet ikke med deg, men når jeg hører ordet forbannelse så er det ofte i retning trolldom og magi tankene mine går, men det er jo ikke dette det er snakk om når vi snakker om Guds forbannelse. Jeg fikk en aha da jeg leste at det dreier seg om at den Gud forbanner, den forkaster han, Gud vender ham ryggen og alle Guds gode gaver fjernes. Når vi var under loven og syndens fanger, så var vi under Guds forbannelse, vi var forkastet. Men da vi fikk Jesus malt som korsfestet for vårt indre øye, forstod at han led og sonet for oss og tok imot med tro, ble forbannelsen løftet av oss og vi ble mottakere av Guds velsignelser i stede for. Det er så store dybder i disse tingene og vi vil aldri forstå det fullt ut. Men tenk om jeg kunne se og forstå mer, tenk om vi kunne se og forstå mer, hvordan hadde vi levd livene våres da? Hvilken tillit hadde vi hatt til Gud da? Hva slags sanger hadde blitt sunget i vårt indre da?

Vi ønsker alle at våre forhold til andre skal være gode, at de er i rett stand. Vi liker ikke at det er noe som skiller og som lager uro. Og slik hadde vi det i forhold til Gud også, selv om vi kanskje ikke visste at vi ønsket å være i rett forhold til Gud, så var tomhet, uro og jag etter opplevelser og suksesser et tegn på at vi ikke hadde funnet vår plass. Men nå er vi hjemme og det er godt mellom Gud og oss, det er fred mellom oss. Ikke fordi vi er gode nok i oss selv, men fordi vi ved troen har tatt imot hva Jesus tilveiebrakte for oss. Fred med Gud, fellesskap med Gud, tilhørighet og familie.

Jeg gikk og tenkte i dag at jeg ønsker Gud skal være stolt av meg og være fornøyd med meg, og det er en delvis farlig tanke (eller vær-på-vakt-tanke kan det også kalles), for; Det kan bety at jeg ser på hva jeg gjør og ikke gjør, jeg ser på prestasjoner (eller mangel på dem) og dermed blir jeg gjerningsfokusert i stede for nådefokusert. Jeg tenkte på hvorfor gjør jeg gode ting? Gjør jeg det fordi jeg må utav plikt (Gud sier det, men vil egentlig ikke) eller gjør jeg det utav kjærlighet (fordi jeg ønsker å glede Gud og andre) eller kanskje utav lydighet (fordi jeg elsker Gud og ønsker å ære ham ved å gjøre hva han sier er godt selv om jeg kanskje ikke helt føler for det)? Det er forskjellig hjerte, forskjellig motiv, bak dem alle, og ikke alle er gode/riktige. Vi må huske at alt vi har er i Jesus og det er på grunn av nåde, alle velsignelser vi har er kun fordi Gud er god mot sine, nåde.

Det er noen mennesker som har et vesen og en ånd med seg som gjør at når de smiler til deg så kjennes alt godt og riktig ut og man opplever seg akseptert og elsket (som f.eks en forelders varme blikk og smil mot sitt barn).Og det er enda mer slik med Gud. Jeg trenger ikke gjøre store ting for at Gud skal smile til meg, hans smil lyser mot meg fordi jeg er hans barn. Gud elsker meg og han ser med velvilje og glede på meg. Hans ansikt er vendt mot meg og Han gleder seg over at jeg er hans barn. Det er ikke fordi vi er gode Gud elsker oss, men fordi vi ved troen er hans, og det er nåde over nåde. Fordi du er Guds barn så er Guds ansikt vendt mot deg, han smiler til deg og hans ansikt lyser over deg. Du er elsket og i Guds øyne er du hans dyrebare barn.

Til mitt kjære barn

barnet mitt
er det ikke på tide å komme hjem?
Jeg elsker deg, og lengter etter deg
Jeg kjenner deg bedre enn noen,
Jeg vet hva som har skjedd og hvordan du har falt,
men det betyr ikke noe,
hva som betyr noe er du
Jeg elsker deg med en evig kjærlighet,
og vil aldri elske deg mer eller mindre enn hva jeg gjør nå,
jeg elsker deg av hele mitt hjerte, du er min
kom hjem, mitt barn,
la meg få vaske sårene,
la meg få lege det sønderbrutte
la meg gjenopprette det som ble ødelagt
Jeg kan og vil,
hvis du lar meg slippe til
Gi ditt hjerte til meg på ny,
gi meg ditt alt, og du har tilgang til alt mitt
Det er glede etter tårer,
det er legedom etter smerte
det er trøst etter sorg
slik det er morgen etter natt

«De sørgende i Sion skal få hodepynt i stede for aske,
gledens olje i stede for sorg,
lovprisningens drakt i stede for avmakts ånd.
De skal kalles rettferdighetens terebinter,
som Herren har plantet,
så Han kan bli herliggjort.»

Mine armer er ikke for korte til å frelse,
mitt hjerte er ikke for lite til å tilgi
min kjærlighet kan lege alle sår
min fred kan fylle ditt hjerte på nytt
jeg rekker ut håp til hver sønderbrutt sjel
ingenting er umulig for meg.
Er det ikke på tide å komme hjem, barnet mitt?
Jeg elsker deg og savner deg,
du er alltid i mitt hjerte og i mine tanker
~ pappa’n din ~

Skrevet i 2010, men verdt en repetisjon. Hva som kommer under ble skrevet da innlegget ble reblogget des-17.
I går og i dag har det vært skikkelig glatt her og det er fort gjort å enten skli på beina eller få en sleng på bilen. Noen ganger er livet også slik. Vi havner på glattisen, har ikke helt kontrollen og tidvis tar vi feilskjær eller faller. Selv om vi gjør dette må vi aldri glemme at Guds kjærlighet og nåde til oss aldri tar slutt. Det er alltid mulig å komme tilbake for den som angrer og omvender seg. Det er alltid trøst for den som sørger og visdom for den som ber om det. Skulle du ha havnet litt lenger bort fra det nære fellesskapet med Gud som ditt hjerte lengter etter og trenger, fordi du for en tid glemte Gud eller fordi du feilet eller falt, fordi livet ble for tungt eller travelt eller annet, søk tilbake. Gud venter på deg og han ønsker å få øse av seg og sitt over og inn i ditt liv.