Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Vi må ta ansvar for egen synd

Jeg satt og leste da Jesus var for Pilatus og hvordan Pilatus vasker hendene og med det (liksom) frasier seg alt ansvar og skyld for dødsdommen som gis over Jesus, og jeg kunne ikke annet enn å tenke at fordi om han mente han med dette hadde sitt på det rene, så var han like skyldig som jødenes rådsherrer og øversteprester i at Jesus ble dømt.

Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» (Matt. 27:24)

Vi har veldig fort for å fraskrive oss ansvaret for endel av det gale vi gjør. Vi prøver å legge ansvaret over på andre mennesker og omstendigheter i stede for å bare innrømme at «det var jeg som gjorde feil». Vi prøver å finne gode forklaringer på hvorfor det ikke er vårt ansvar at vi valgte feil, sa de gale tingene eller gjorde hva vi visste ikke var godt. Men disse forklaringene er aldri mer enn bortforklaringer, og uansett hvor mye vi bortforklarer så vil skylden og ansvaret ligge på oss. Det er viktig at vi innser viktigheten av å ta ansvar for egen synd og skyld.

Hvis vi ikke tar dette ansvaret fullt og helt på oss selv, vil vi heller ikke ha mulighet til å oppleve Guds tilgivelse, renselse og oppreisning. Hvis vi skylder på alt og alle andre, så frarøver vi oss selv muligheten til å omsluttes av nåde, møtes med tilgivelse og fylles med kraft til å klare bedre neste gang.

Vi feiler og faller alle sammen, kan vi ikke bare innrømme det?

Gud vet at vi ikke klarer hver gang og derfor er det slik at det alltid er tilgivelse, renselse og gjenoppreisning tilgjengelig for dem som av hele hjertet angrer, vender om og ber om nåde. Gud vil ikke tilgi oss hvis vi bare sier de riktige ordene men ikke har hjertet med, men har vi et angrende hjerte vil han alltid tilgi. Alltid.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

Pilatus trodde han kunne fraskrive seg alt ansvar og sin egen skyld med en rituell handling. Han lurte kanskje seg selv og enkelte i folkemengden, men han lurte ikke Gud med dette. Vær modig, ta ansvar for din egen synd og skyld og søk Herrens tilgivelse med et helt og angrende hjerte.

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

Nåde avhenger av giveren

Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. (2.Mos. 34:5-7a)

Nåde er noe helt spesielt. Det er velvilje og velbehag, hjelp og omsorg, tilgivelse og gjenopprettelse, som vi ikke har fortjent men som likevel blir gitt til oss fritt og i overflod. Nåde er på en måte uendelig og ufattelig godhet vist på tross av. Nåde hviler fullt og helt på giveren og på den karakter og det hjertelag giveren har.

Selv om vi var syndere, gav Gud sin eneste sønn fordi han elsket oss så mye. Vi har ingen fortjeneste i frelsen, det er av ren nåde og en gave gitt oss av Herren selv.

Selv om vi var i mørket, ble Jesus til frelse og lys for oss. Nåde.

Selv om vi ikke klarer selv og ikke evner å se fremtid og håp, kommer Gud til oss og skinner sitt lys og sin sannhet inn i vårt indre. Nåde.

Selv om vi er skyld i egne feil og de vonde konsekvenser vi har påført andre, er Gud rede til å tilgi oss, gjenopprette oss og gi oss den hjelp, visdom og omsorg vi trenger for å rette opp i egne feil. Nåde.

På grunn av at Jesus tok all vår skyld, skam og straff på seg, kan vi komme fram for Guds trone rene, hellige og med frimodighet. Nåde.

Selv om vi går bort fra Gud eller gjør ting som sårer Gud, elsker han oss like mye og han venter, håper og lengter etter at vi skal «komme hjem» igjen. Nåde.

Selv om vi er troløse, er Han trofast. Nåde.

Vi er alle i behov av nåde fordi vi alle feiler. Ingen av oss klarer å alltid gjøre hva som er rett og godt. Selv etter at vi har tatt imot frelsen er vi i behov av nåde. Kanskje er det slik at jo lenger vi går med Gud, jo mer ser vi av dybdene og bredden i nåden, jo mer ser vi hvor sterkt og dypt behov vi har for å motta Guds nåde?

I dagens vers ser vi hvordan Gud selv «presenterer» seg for Moses. Moses er alene oppå fjellet etter at de ti bud er skrevet på nye tavler. Han får oppleve at Gud selv stiger ned i en sky, stiller seg hos han og roper ut navnet Herren. Når Gud skal si noe om seg selv, velger han av alle sine mektige, herlige og hellige «karaktertrekk» å nevne dette:

Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!

Når vi ser på hvordan Gud møter mennesker som ikke klarer, ser vi at det er nåde i lange baner. Gud er alltid tydelig på hva som er rett og galt, men det er også en enorm barmhjertighet, kjærlighet, omsorg og medlidenhet i hva som sies og gjøres. Gud møter mennesker med velvilje og han har velbehag i alle sine barn- også de som ikke klarer så godt, også de som tar noen feilsteg mer enn andre,også de som ikke føler seg verdige lengter Gud etter å overøse med sin godhet og løfte dem opp på et høyere sted. Nåde. Jo mer vi forstår hvor stor gave nåden er, jo mer vil vi forstå av hvem og hvordan Gud er. Nåden viser oss karakteren og hjertelaget til giveren og Gud er en nådig og barmhjertig Gud.

første gang postet 20.06.12.
Vil også nevne innlegget «nåden oppdrar«

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fred, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

første gang postet 18.06.12.

Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. «Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de «fremmede» som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

første gang postet 17.06.12.