Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

Jesaja sin samtid og nå

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Noen av de mest kjente profetiene om Jesus finner vi hos profeten Jesaja, blant annet «Immanuels-profetien» som er over. Jesaja var en mann med høy stilling som var godt kjent, han var muligens i familie med kongen, men dette er litt usikkert. Han hadde i alle fall så høy posisjon at han gikk bortimot fritt inn og ut hos både konge og prester.

Jesaja levde på en tid som minner mye om vår. Menneskene snakket høyt og pent om Gud, men deres hjerter var langt borte fra ham. De hadde mistet respekten for Gud og de hadde liten eller ingen forståelse for at han var hellig, opphøyet og den rettmessige eier og herre av hele universet og alt i det. Menneskene da ville ha alle velsignelsene og rettighetene, men de ville ikke ha plikter og formaninger. De ville bestemme selv og være sine egne herrer. Er det ikke slik i dag også?

Nettopp disse tingene får Jesaja i oppdrag av Gud å fortelle til lederskap og folk. Vi kan dele hans budskap inn i tre hoveddeler:
1. Fortelle om folkets virkelige tilstand, at de hadde harde hjerter som var vendt bort fra Gud og manglet gudsfrykt.
2. Fortelle at hvis de ikke vil omvende seg og helhjertet vende tilbake til å følge Herren, vil det komme harde tider.
3. Gud vil nåde, barmhjertighet og gjenopprettelse, derfor vil det etter den harde tiden komme en tid av fornyelse og gjenopprettelse.

Gud vil ikke straffe folket, verken da eller nå, men forsetter de å følge egne veier, lyster og hjerter, vil Gud måtte gripe inn. Ikke fordi han ønsker å straffe, men fordi han er hellig og må avsi en rettferdig dom. Frafall vil alltid føre konsekvenser med seg. Når disse tingene må komme, så er Guds ønske og håp at menneskene skal «våkne og ta til fornuft», at de vil vende tilbake til ham og søke tilgivelse og nåde. Akkurat som på Jesaja sin tid, er Gud Herren også i dag rede til å tilgi, men kun hvis omvendelsen er helhjerta og med ekte anger.

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Vi må ta ansvar for egen synd

Jeg satt og leste da Jesus var for Pilatus og hvordan Pilatus vasker hendene og med det (liksom) frasier seg alt ansvar og skyld for dødsdommen som gis over Jesus, og jeg kunne ikke annet enn å tenke at fordi om han mente han med dette hadde sitt på det rene, så var han like skyldig som jødenes rådsherrer og øversteprester i at Jesus ble dømt.

Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» (Matt. 27:24)

Vi har veldig fort for å fraskrive oss ansvaret for endel av det gale vi gjør. Vi prøver å legge ansvaret over på andre mennesker og omstendigheter i stede for å bare innrømme at «det var jeg som gjorde feil». Vi prøver å finne gode forklaringer på hvorfor det ikke er vårt ansvar at vi valgte feil, sa de gale tingene eller gjorde hva vi visste ikke var godt. Men disse forklaringene er aldri mer enn bortforklaringer, og uansett hvor mye vi bortforklarer så vil skylden og ansvaret ligge på oss. Det er viktig at vi innser viktigheten av å ta ansvar for egen synd og skyld.

Hvis vi ikke tar dette ansvaret fullt og helt på oss selv, vil vi heller ikke ha mulighet til å oppleve Guds tilgivelse, renselse og oppreisning. Hvis vi skylder på alt og alle andre, så frarøver vi oss selv muligheten til å omsluttes av nåde, møtes med tilgivelse og fylles med kraft til å klare bedre neste gang.

Vi feiler og faller alle sammen, kan vi ikke bare innrømme det?

Gud vet at vi ikke klarer hver gang og derfor er det slik at det alltid er tilgivelse, renselse og gjenoppreisning tilgjengelig for dem som av hele hjertet angrer, vender om og ber om nåde. Gud vil ikke tilgi oss hvis vi bare sier de riktige ordene men ikke har hjertet med, men har vi et angrende hjerte vil han alltid tilgi. Alltid.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

Pilatus trodde han kunne fraskrive seg alt ansvar og sin egen skyld med en rituell handling. Han lurte kanskje seg selv og enkelte i folkemengden, men han lurte ikke Gud med dette. Vær modig, ta ansvar for din egen synd og skyld og søk Herrens tilgivelse med et helt og angrende hjerte.

å vokse i kjennskap til Guds nåde

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. (1. Kor. 13:11)

Jeg hører dem på lang avstand. To jenter som høres ut som om de er rundt fem år kommer nedover veien mens de snakker. Jeg hører egentlig ikke etter, men når de er rett ved huset vi bor i hører jeg: «Se! Noen har tegnet på veien!» og det kommer fra den andre: «Jaaa! Tenk hva politiet vil gjøre når de finner ut det!».  Jeg får med meg at hvis politiet finner ut dette vil det være stakkars den som har tegnet med kritt på asfalten! Og jeg vender smilende tilbake til boka jeg leste.

Men plutselig er tanken «det er veldig likt oss troende det» der. Vi er ganske like de jentene i starten av vår vandring med Gud. Vi er barnslige og forstår ikke de store sammenhenger, vi ser med begrenset kunnskap på de ting vi møter. Vi voksne vet at politiet ikke ville gjort annet enn å smile over noen krittegninger, men for jentene var det fullt alvor over det hele. De visste at noe er rett og galt, de visste at noen hadde som oppgave å opprettholde lov og orden og de visste at gale ting har negative konsekvenser. Men de visste ikke nok til å forstå at dette var ikke galt.

Vi kan bli veldig forknytte i starten av vandringen med Gud (og tidvis underveis også). Vi blir opptatte av alt vi skal gjøre må være rett og godt og det kan gå så langt at vi av frykt for å trå feil ikke gjør noe. Vi frykter at vi vil feile og at straffen vil være hard. Men Gud er ikke slik. Gud sitter ikke med pekefinger og stokk og venter på at vi skal gjøre feil slik at han kan skjenne og straffe oss. Gud er tålmodig og mild, han er barmhjertig og nådig, han er en god far.

Da guttene mine vokste til var det titt og ofte at ting gikk litt galt, men slik er det med barn. De tømmer ikke perfekt oppi glasset ved første forsøk, de tipper og kanter, de bommer og feiler, men oppi alt dette både lærer og modnes de. Da de lærte å gå telte jeg ikke fallene, men jeg telte skrittene. Da de lærte å snakke fortalte jeg ikke andre om alt de ikke kunne si, men om hva de klarte å si. Jeg var tålmodig med dem fordi jeg visste de ville lære litt etter litt. Slik er det med troslivet også, vi lærer litt etter litt.

Noen barn er redde for å gjøre feil fordi de frykter for at mamma eller pappa skal bli sinte og skjelle ut og kanskje slå, og slik tenker endel om Gud også. De tror Gud er streng og hard, at han ikke tåler feil og fall og det binder dem og holder dem tilbake fra å ta nye steg og gå videre inn i større kjennskap og modenhet. Gud liker ikke synd, men det å gjøre feil mens man lærer er ikke synd, det er feil. Vi trenger ikke være så redde for å tråkke feil hvis hva vi ønsker er rett og godt. Vi vil lære etter hvert og underveis er Gud nådig og barmhjertig mot oss.

********
Nytt tema neste uke: Å  velge å stole på Gud under tunge tider.
De fire første innlegg er publisert på «med Gud i hverdagen» tidligere, det som kommer fredag er nyskrevet. Velsigna søndag og god ny uke til dere alle

Nåde avhenger av giveren

Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. (2.Mos. 34:5-7a)

Nåde er noe helt spesielt. Det er velvilje og velbehag, hjelp og omsorg, tilgivelse og gjenopprettelse, som vi ikke har fortjent men som likevel blir gitt til oss fritt og i overflod. Nåde er på en måte uendelig og ufattelig godhet vist på tross av. Nåde hviler fullt og helt på giveren og på den karakter og det hjertelag giveren har.

Selv om vi var syndere, gav Gud sin eneste sønn fordi han elsket oss så mye. Vi har ingen fortjeneste i frelsen, det er av ren nåde og en gave gitt oss av Herren selv.

Selv om vi var i mørket, ble Jesus til frelse og lys for oss. Nåde.

Selv om vi ikke klarer selv og ikke evner å se fremtid og håp, kommer Gud til oss og skinner sitt lys og sin sannhet inn i vårt indre. Nåde.

Selv om vi er skyld i egne feil og de vonde konsekvenser vi har påført andre, er Gud rede til å tilgi oss, gjenopprette oss og gi oss den hjelp, visdom og omsorg vi trenger for å rette opp i egne feil. Nåde.

På grunn av at Jesus tok all vår skyld, skam og straff på seg, kan vi komme fram for Guds trone rene, hellige og med frimodighet. Nåde.

Selv om vi går bort fra Gud eller gjør ting som sårer Gud, elsker han oss like mye og han venter, håper og lengter etter at vi skal «komme hjem» igjen. Nåde.

Selv om vi er troløse, er Han trofast. Nåde.

Vi er alle i behov av nåde fordi vi alle feiler. Ingen av oss klarer å alltid gjøre hva som er rett og godt. Selv etter at vi har tatt imot frelsen er vi i behov av nåde. Kanskje er det slik at jo lenger vi går med Gud, jo mer ser vi av dybdene og bredden i nåden, jo mer ser vi hvor sterkt og dypt behov vi har for å motta Guds nåde?

I dagens vers ser vi hvordan Gud selv «presenterer» seg for Moses. Moses er alene oppå fjellet etter at de ti bud er skrevet på nye tavler. Han får oppleve at Gud selv stiger ned i en sky, stiller seg hos han og roper ut navnet Herren. Når Gud skal si noe om seg selv, velger han av alle sine mektige, herlige og hellige «karaktertrekk» å nevne dette:

Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!

Når vi ser på hvordan Gud møter mennesker som ikke klarer, ser vi at det er nåde i lange baner. Gud er alltid tydelig på hva som er rett og galt, men det er også en enorm barmhjertighet, kjærlighet, omsorg og medlidenhet i hva som sies og gjøres. Gud møter mennesker med velvilje og han har velbehag i alle sine barn- også de som ikke klarer så godt, også de som tar noen feilsteg mer enn andre,også de som ikke føler seg verdige lengter Gud etter å overøse med sin godhet og løfte dem opp på et høyere sted. Nåde. Jo mer vi forstår hvor stor gave nåden er, jo mer vil vi forstå av hvem og hvordan Gud er. Nåden viser oss karakteren og hjertelaget til giveren og Gud er en nådig og barmhjertig Gud.

første gang postet 20.06.12.
Vil også nevne innlegget «nåden oppdrar«