Tilgivelsen er total

Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Ap.gj. 13:38-39)

Den som tror blir frikjent på grunn av Jesus, sier verset. Det er en sannhet vi ofte vet med hodet, men som ikke alltid har fått plantet seg like godt i hjertet vårt. Vi tar sjeldent tid til å grunne over slike sannheter og dermed blir ikke sannhetene ordentlig grunnfestet i oss. Vi vet at vi er tilgitt, men vi lever ikke alltid som om vi er tilgitt.

Paulus sier at den tilgivelse vi har i Jesus fører til frikjennelse, det er ikke mer skyld, ikke mer overhengende dom, vi er tilgitt. Jesu blod renser oss ikke bare litt, det renser oss helt.

Vi sliter mange ganger med å tilgi oss selv og dette henger sammen med at vi føler vi ikke fortjener å bli så raust og nådefullt tilgitt som Gud gjør. Tenk, med en gang vi helhjerta søker Gud om tilgivelse, er vi tilgitt. Men i vår menneskelighet så føler vi får å prestere litt mer. Føle litt mer skam og skyld, slå oss selv litt mer i hodet, lide litt mer før vi kan akseptere tilgivelsen. For det er jo for enkelt, er det ikke? Bare omvend deg fra hjertet så er alt greit igjen.

Det var ikke enkelt for Jesus, men han gikk den veien, han sonet den straffen og han gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss gjorde at han selv grep inn for å ordne en forsoning, en tilgivelse og renselse, som var god nok i hans øyne. Loven, lovgjerninger og egne følelser kunne aldri klare å fri oss fra skyld og skam slik Jesu forsonende offer kan.

Har du angret de gale tingene og omvendt deg så er du tilgitt. Ikke la menneskenaturen lure deg til å tro at du må lide mer, ikke la djevelen lure deg til å tro at det er ikke fullstendig. Hva Gud gjør er gjennomført, ordentlig og nok. Hans tilgivelse er total. Ikke bare tro at du er tilgitt, men anvend tilgivelsen i hverdagen din ved å gå imot menneskelige tanker om å måtte være miserabel og lide litt mer, gå mot djevelens løgner og pris og takk Gud for at hans tilgivelse er så stor og nådefull som den er.

Litt lengre innlegg om tilgivelse HER

Å leve og tjene i Guds kraft

Noen ganger opplever jeg det forunderlig hvor ofte ett enkelt vers kan siteres av så mange ulike mennesker på så kort tid. For meg er det spesielt et vers jeg har både hørt i samtaler, selv lest eller hørt i forkynnelse de siste dager og det er:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Ap.gj. 1:4-5)

Og tror du ikke også at Gud ved sin Ånd minnet meg om dette verset da jeg kjente at kroppen gikk helt tom for krefter mens jeg var midt oppi noe 🙂 Jeg har holdt et veldig rolig tempo i det siste fordi kroppen har krevd det, noe som selvsagt fører til at endel ting blir utsatt. Den ene er at yngsten ønsket å bytte seng og madrass og det har jeg ikke orket. Etter ett par dager med god hvile kjente jeg bare at «nå gjør jeg det» og jeg satte igang. Optimismen ble slått død etter mindre enn ti minutter da jeg kjente «bonk, der var kroppen tom». Jeg som trodde jeg hadde mer krefter på lager enn dette, erfarte sårt at det var det ikke. Etter lang pause fortsetter jeg forsiktig og det er i en av de små arbeidsøktene at Gud minner meg om at det er derfor vi mange ganger ikke fullfører hva vi er satt til. Vi går tomme for krefter fordi vi går i egen kraft når vi skulle ha gått i Guds kraft. Og da blir det tungt, ja ikke bare tungt, gleden med det hele forsvinner også og man kjenner en smule motløshet siger inn.

Hva var det Jesus sa til disiplene etter at de hadde fått misjonsoppdraget? (fritt gjengitt) Hold an gutter. Jeg vet dere vil springe ut og sette igang øyeblikkelig, men det skal dere ikke. Dere skal trekke dere tilbake og vente på at Fars løfte til dere blir virkelig, når dere blir ikledd kraft i fra det høye, da kan dere gå igang, ikke før.

Jeg tror ikke det er bare jeg som gjør denne feilen, men at de fleste av oss gjør den flere ganger. Vi kjenner at Guds leder oss til å gjøre noe, til å starte i en ny oppgave eller annet, og så setter vi igang med en gang, uten å ha trukket oss tilbake og bragt tid i bønn og i fellesskap med Gud og andre troende og ventet på at vi ble ikledd kraft og evne til å fullføre det kall Gud plantet i vårt hjerte. Vi springer avgårde i egen kraft og så kommer smellen. Og da kommer også anklager, tvil og annet. Tenk om vi hadde lært å bruke mye mer tid alene med Gud før vi satte i gang, at vi husket nødvendigheten av at Gud må fylle oss sin kraft, sin visdom og sin styrke.

Jeg sukket for meg selv under en av pausene, for jeg merket etter hvert at hva jeg hadde begynt på ikke ville bli ferdig den kvelden og ikke bare det, jeg ville være mer sliten enn beregnet etterpå. Hvordan skulle jeg klare morgendagen? En liten stund etter mitt hjertesukk tikker det inn en melding på mobilen, om yngsten kunne være en dag ekstra hos far? Nesten umiddelbart etter meldingspipen kom også et annet ord opp i tankene: «Nåde». Jeg sier ja til ekstra dag og smiler mens jeg tenker: «Typisk deg Gud».

Jeg fikk en ekstra dag å hvile på og jeg trengte ikke stresse kroppen med å gjøre noe den egentlig ikke klarte. Jeg kunne ta det rolig. Og slik møter Gud oss også når vi i iver har lagt ut i egen kraft og opplevd å gå på smellen, han kommer til oss med nåde og tilbyr seg å hjelpe oss videre. Han gir oss ikke opp fordi vi trodde vi kunne klare å tjene ham i egen kraft, han kommer med nåde. Noen ganger må vi gå på slike smeller for å se at i oss selv har vi ikke hva vi trenger for å tjene i kraft og styrke, for å forstå enda mer at vi er avhengige av av at Gud fyller oss med sin kraft.

Har du gått på en smell og forstår ikke hvorfor alt plutselig ble tungt, vanskelig og tapper deg for krefter? Eller kanskje har du i din iver gått igang i egen kraft i stede for å vente på at Gud skulle fylle deg… du trodde du var sterk nok og dyktig nok til å kunne klare dette, men innser nå at du er ikke. Fortvil ikke, fordi når en liten del av din selvgodhet og selvstyrke dør som dette, så blir du mer innstilt på å klynge deg til Gud og mer mottakelig for at han kan fylle deg med sin kraft. Ikke la dette holde deg borte fra Gud og fra det å tjene ham, omvend deg og søk inn til Herren og be om kraft i fra det høye slik at du kan fullføre hva du har startet på.

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

Heisann godtfolk!
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive 2-3 nye innlegg denne uka, men i går kveld kom jeg over en serie innlegg som jeg ikke husket og begynte å lese. Det ble en av de gangene jeg satt og leste og tenkte: Hæ?! Har jeg skrevet dette? Så, de innleggene var av det slag at jeg ønsker å ta en reprise på dem og det blir det denne uken. De er også blitt samlet på temasiden under tittel På vandring fra bønnerop til bønnesvar hvis du ikke vil vente men lese alt nå. Alle innlegg postet første gang i sep 2013

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

Jesaja sin samtid og nå

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Noen av de mest kjente profetiene om Jesus finner vi hos profeten Jesaja, blant annet «Immanuels-profetien» som er over. Jesaja var en mann med høy stilling som var godt kjent, han var muligens i familie med kongen, men dette er litt usikkert. Han hadde i alle fall så høy posisjon at han gikk bortimot fritt inn og ut hos både konge og prester.

Jesaja levde på en tid som minner mye om vår. Menneskene snakket høyt og pent om Gud, men deres hjerter var langt borte fra ham. De hadde mistet respekten for Gud og de hadde liten eller ingen forståelse for at han var hellig, opphøyet og den rettmessige eier og herre av hele universet og alt i det. Menneskene da ville ha alle velsignelsene og rettighetene, men de ville ikke ha plikter og formaninger. De ville bestemme selv og være sine egne herrer. Er det ikke slik i dag også?

Nettopp disse tingene får Jesaja i oppdrag av Gud å fortelle til lederskap og folk. Vi kan dele hans budskap inn i tre hoveddeler:
1. Fortelle om folkets virkelige tilstand, at de hadde harde hjerter som var vendt bort fra Gud og manglet gudsfrykt.
2. Fortelle at hvis de ikke vil omvende seg og helhjertet vende tilbake til å følge Herren, vil det komme harde tider.
3. Gud vil nåde, barmhjertighet og gjenopprettelse, derfor vil det etter den harde tiden komme en tid av fornyelse og gjenopprettelse.

Gud vil ikke straffe folket, verken da eller nå, men forsetter de å følge egne veier, lyster og hjerter, vil Gud måtte gripe inn. Ikke fordi han ønsker å straffe, men fordi han er hellig og må avsi en rettferdig dom. Frafall vil alltid føre konsekvenser med seg. Når disse tingene må komme, så er Guds ønske og håp at menneskene skal «våkne og ta til fornuft», at de vil vende tilbake til ham og søke tilgivelse og nåde. Akkurat som på Jesaja sin tid, er Gud Herren også i dag rede til å tilgi, men kun hvis omvendelsen er helhjerta og med ekte anger.

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen