En smak av sommer

Jeg hadde laget meg en skål med flatbrød og biola og satt meg og spiste. Første skje gav en gjenkjennelig smak og den neste avgjorde det; det smakte sommer. Som villjordbær plukket i hagen med et syrlig snev. Og jeg tenkte på at bare ett par timer tidligere så hadde jeg med lengsel ønsket meg fram til sommer. Vinter er tøft for min kropp og denne dagen var av de verre og da blir tanken på sommer og varme både trøst og sorg. Men det er noe å se fram til, det er noe som kommer.

Jeg kom til å tenke på mormor fordi det var hun som lærte meg å spise flatbrød med surmelk på. Jeg minnes de ganger jeg fikk gå i skapet og hente flatbrød, dele dem opp, tømme surmelk på og selvsagt, sukkerstrø på toppen. Det var noe jeg bare spiste hos henne mens jeg vokste opp og siden jeg fortsatt spiser det sier det seg at det var noe jeg likte. Men mormor, hu var ei fantastisk dame, kanskje ikke den som sa mest om ting som skjedde, men med varmt hjerte som banket hardt for mange. Jeg er glad hun ikke ser hvor dårlig jeg er blitt, fordi hun syntes det var ille nok mens hun levde, men omsorgen hennes varmer fortsatt når den kommer opp i minnet.

Tankene gikk videre til Guds ord og nærvær og helt ærlig, jeg tenkte at det er sikkert noen som igjen vil tenke at jeg er skrudd rart sammen som kobler også dette opp mot Gud. Flatbrød og biola med sommersmak= Gud? Jeg lurer selv på det noen ganger, hvordan har jeg blitt så Gud-sentrert i alt som skjer? Hvorfor blir jeg minnet om Gud, Guds ord og løfter av selv de hverdagsligste ting? Gud er trofast mot oss og jeg tror at er vi åpne for Åndens ledelse så kan alt vi møter hjelpe oss til å feste blikket på Jesus, til å huske Guds nåde og godhet mot oss og hjelpe oss til å holde strak kurs.

En smak av sommer fikk meg til å tenke på de gode dagene som er om sommeren og også til å se fram til sommeren som kommer. Dager der kroppen er lettere og mindre vond, dager der jeg makter litt mer enn å komme igjennom. Og det minnet meg om både Guds trofasthet og Guds løfter. Tider der Gud opplevdes virkelig nær, tider der hans omsorg ble så tydelig, tider der forsørgelsen var så på kornet i rett tid, tider der jeg opplevde å få dele hans ord i rette tid, tider der jeg fikk vandre ved siden av mennesker gjennom deres tunge stunder. Og jeg minnes Guds godhet og barmhjertighet mot meg og guttene med glede og takknemlighet, men også med et lite sukk om at jeg ser fram til de tidene igjen, for jeg vet i tro og tillit til Gud at de kommer igjen. For, akkurat som vi nå er mellom to somre, så er det tider i livet vi er mellom to gode perioder. Livets somre er som naturens, de kommer og går, men de kommer alltid tilbake. Og slik det er viktig å huske det gode fra sommeren som var og ikke bare lengte etter den som kommer, er det viktig å huske Guds tidligere trofasthet mot oss mens vi venter på at hans hjelp og redning kommer. Vi lever ikke i det som var eller det som kommer, men vi er tilstede i dag med gode minner i bagasjen og håp for morgendagen.

«HERRE, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?» er spørsmål som David stiller i salme 15. Han svarer at det er de som gjør rett, er hel i sin ferd, taler sannhet i hjertet og holder seg borte fra ondt. De skal aldri vakle, og det er gode ord å huske når man er midt i mellom to somre. Vi lever trofast i den hverdag vi har i dag, søker Guds ære og andres beste. Og mens vi venter både husker vi nåden, venter på nåden og stoler på at nåden holder oss oppe og på rett vei.

Det er av bare nåde

«Men ved din store godhet kan jeg gå inn i ditt hus» sier David i salme 5,8a og det drar tankene mine mot at uansett hvor vi er i livet så må vi aldri glemme at det alltid er av bare nåde. Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem. Nåde, hele veien.

Jeg måtte ut på en ekstra tur og kjøringen havnet i den vakre tiden av vinterdøgnet. På vei ut så var det sol i øynene og rolig kjøring, mens da jeg var på vei hjem var sola på vei ned og den lyste vakkert over fjelltoppene og himmelen begynte å få den fine blåfargen. Det var bare nydelig å se på, begge veier, men det gjorde også at jeg kjørte litt ekstra forsiktig. Selv med solbriller på var det områder der veien var vanskelig å se fordi sola traff rett i øynene. Helt ærlig så var en av de første tankene som slo meg på hjemveien: Når rikdom kommer, pass på at dere ikke fanges inn av den. Advarselen som Israelsfolket fikk før de gikk inn i det lovede land. Samtidig som det er et løfte om at gode tider kommer, er det også en advarsel om å vokte over hjertet.

Er det noe vi mennesker er flinke til så er det å la oss fange av livet. Om det er gode dager så lar vi dem fange oss inn og glede, enkelhet og framgang skaper fred og ro i hjertet og gir styrke og mot til å fortsette. Når det er godt å leve er det fort å glemme at også i de gode dager er vi avhengige av Guds nåde og at alt, både frelsesverk, helliggjørelse og velsignelser hviler på Guds nåde. Er dagene av de tunge slag så lar vi oss fange inn av dem også, bare på en annen måte. da er det motløshet og frustrasjon, maktesløshet og svakhet vi kjenner på, og vi kan oppleve at lyset har vanskelig for å bryte mørket vi føler på og fylle tomheten som råder på innsiden. Vi vet inderlig godt at vi trenger Guds nåde, alt i oss og rundt oss sier det høyt og tydelig, men likevel kan vi la oss fange inn av det tunge og vanskelige og fjerne blikket fra Jesus og Guds nåde. Ja til og med de gangene når dagene er bare middelmådige og hverdagen er gjentagende rutine lar vi oss fange inn av. Noen ganger er det godt å kjenne på tryggheten og andre ganger blir det monotont og litt for grått. Hverdager av det gjennomsnittlige slag kan like mye dra vårt blikk bort fra Gud som gode og vonde dager kan. Uansett hvor vi er i livet og uansett om vi har gode, vonde eller middelmådige dager er det nåden som gjør at vi er frelst og at Gud ser med velvilje og behag på oss.

Det er Guds store godhet som gjør at vi alle slags dager kan komme fram for hans trone med takk og pris, med bønn om hjelp, med sukk fra usikre og rådville hjerte og med ønske om at de gråe dager skal bli litt mer fargerike og gledelige. Og uansett hva slags dager vi møter bør Davids bønn være vår: «HERRE, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg» (Sal.5,9). Alle slags dager og stunder kan fange oss inn, men det Guds store godhet og nåde mot oss som gjør at vi kan søke Guds ansikt og komme fram for hans trone med takk, bønn og lovpris uansett hva slags dag vi opplever.

Et lite gjensyn #3

Siden gårsdagen var tung, men god, passer det å ta et lite gjensyn med et tidligere innlegg. Guds fred!

HJERTEBØNN

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:14-16)

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Kan du bringe
fred inn i min uro,
visdom inn i mine veivalg,
håp til mitt nedtrykte hjerte,
styrke til mitt slitne sinn
og glede til min sorg?

Kan du gi meg
kraft til å tilgi,
legedom for mine sår,
barmhjertighet for de som baksnakker meg,
omsorg for de som sviktet meg
og kjærlighet for de som forlot meg?

Kan du la meg
finne hvile i din nærhet,
kjenne varmen av din kjærlighet,
oppleve tryggheten av dine armer,
trøstes av din omsorg,
styrkes av dine løfter
og løftes opp av din nåde?

Gud, jeg trenger deg mer enn noen gang tidligere.
Vær så snill å hjelp meg,
jeg har ingen andre å vende meg til.
Til deg alene står mitt håp.

Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell!
For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.
(Jes. 49:13)

Til mitt kjære barn

barnet mitt
er det ikke på tide å komme hjem?
Jeg elsker deg, og lengter etter deg
Jeg kjenner deg bedre enn noen,
Jeg vet hva som har skjedd og hvordan du har falt,
men det betyr ikke noe,
hva som betyr noe er du
Jeg elsker deg med en evig kjærlighet,
og vil aldri elske deg mer eller mindre enn hva jeg gjør nå,
jeg elsker deg av hele mitt hjerte, du er min
kom hjem, mitt barn,
la meg få vaske sårene,
la meg få lege det sønderbrutte
la meg gjenopprette det som ble ødelagt
Jeg kan og vil,
hvis du lar meg slippe til
Gi ditt hjerte til meg på ny,
gi meg ditt alt, og du har tilgang til alt mitt
Det er glede etter tårer,
det er legedom etter smerte
det er trøst etter sorg
slik det er morgen etter natt

«De sørgende i Sion skal få hodepynt i stede for aske,
gledens olje i stede for sorg,
lovprisningens drakt i stede for avmakts ånd.
De skal kalles rettferdighetens terebinter,
som Herren har plantet,
så Han kan bli herliggjort.»

Mine armer er ikke for korte til å frelse,
mitt hjerte er ikke for lite til å tilgi
min kjærlighet kan lege alle sår
min fred kan fylle ditt hjerte på nytt
jeg rekker ut håp til hver sønderbrutt sjel
ingenting er umulig for meg.
Er det ikke på tide å komme hjem, barnet mitt?
Jeg elsker deg og savner deg,
du er alltid i mitt hjerte og i mine tanker
~ pappa’n din ~

Skrevet i 2010, men verdt en repetisjon. Hva som kommer under ble skrevet da innlegget ble reblogget des-17.
I går og i dag har det vært skikkelig glatt her og det er fort gjort å enten skli på beina eller få en sleng på bilen. Noen ganger er livet også slik. Vi havner på glattisen, har ikke helt kontrollen og tidvis tar vi feilskjær eller faller. Selv om vi gjør dette må vi aldri glemme at Guds kjærlighet og nåde til oss aldri tar slutt. Det er alltid mulig å komme tilbake for den som angrer og omvender seg. Det er alltid trøst for den som sørger og visdom for den som ber om det. Skulle du ha havnet litt lenger bort fra det nære fellesskapet med Gud som ditt hjerte lengter etter og trenger, fordi du for en tid glemte Gud eller fordi du feilet eller falt, fordi livet ble for tungt eller travelt eller annet, søk tilbake. Gud venter på deg og han ønsker å få øse av seg og sitt over og inn i ditt liv.

Tilgivelsen er total

Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. (Ap.gj. 13:38-39)

Den som tror blir frikjent på grunn av Jesus, sier verset. Det er en sannhet vi ofte vet med hodet, men som ikke alltid har fått plantet seg like godt i hjertet vårt. Vi tar sjeldent tid til å grunne over slike sannheter og dermed blir ikke sannhetene ordentlig grunnfestet i oss. Vi vet at vi er tilgitt, men vi lever ikke alltid som om vi er tilgitt.

Paulus sier at den tilgivelse vi har i Jesus fører til frikjennelse, det er ikke mer skyld, ikke mer overhengende dom, vi er tilgitt. Jesu blod renser oss ikke bare litt, det renser oss helt.

Vi sliter mange ganger med å tilgi oss selv og dette henger sammen med at vi føler vi ikke fortjener å bli så raust og nådefullt tilgitt som Gud gjør. Tenk, med en gang vi helhjerta søker Gud om tilgivelse, er vi tilgitt. Men i vår menneskelighet så føler vi får å prestere litt mer. Føle litt mer skam og skyld, slå oss selv litt mer i hodet, lide litt mer før vi kan akseptere tilgivelsen. For det er jo for enkelt, er det ikke? Bare omvend deg fra hjertet så er alt greit igjen.

Det var ikke enkelt for Jesus, men han gikk den veien, han sonet den straffen og han gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss gjorde at han selv grep inn for å ordne en forsoning, en tilgivelse og renselse, som var god nok i hans øyne. Loven, lovgjerninger og egne følelser kunne aldri klare å fri oss fra skyld og skam slik Jesu forsonende offer kan.

Har du angret de gale tingene og omvendt deg så er du tilgitt. Ikke la menneskenaturen lure deg til å tro at du må lide mer, ikke la djevelen lure deg til å tro at det er ikke fullstendig. Hva Gud gjør er gjennomført, ordentlig og nok. Hans tilgivelse er total. Ikke bare tro at du er tilgitt, men anvend tilgivelsen i hverdagen din ved å gå imot menneskelige tanker om å måtte være miserabel og lide litt mer, gå mot djevelens løgner og pris og takk Gud for at hans tilgivelse er så stor og nådefull som den er.

Litt lengre innlegg om tilgivelse HER