Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. «Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de «fremmede» som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s