En ventetid for andres beste

Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. (2.Kor.1:6-7)

Jeg kommer nok til å snakke om denne hendelsen mange ganger, om da vi måtte være uten hjem i fire måneder før noe kom på plass og nesten fem før vi kunne flytte inn.

Hvorfor var det slik at vi ikke fikk noe nytt å flytte inn i med en gang? Hadde det ikke vært mye enklere om vi kunne tatt tingene fra et sted til et annet i stede for å ha et flere måneder langt mellomstopp i en kjeller?

I denne perioden har jeg og guttene snakket endel om hvorfor vi ikke har fått noe enda. Det har vært perioder der «hvor lang tid kan det egentlig ta?» har vært spørsmålet, men deres eget svar har alltid endt opp på at det er noe bedre for oss foran der. Og det var det jammen med!

For guttene begynte ventingen ca 1 måned før utflytting da tiden var inne for å fortelle dem: Vi skal flytte ut men har ikke noe sted å flytte inn, mulig vi må bo hos noen for en tid. De tok det fantastisk greit og det var deres ønske som ble tatt til etterretning da vi spurte om å få låne et par rom. Min venteperiode hadde begynt lenge før. Februar/mars i fjor begynte jeg å kikke så smått etter nytt sted siden jeg visste vi skulle ut i midten av september. De første månedene stresset det meg virkelig, jeg kjente en enorm kamp om dette men fortsatte å si høyt og tro at «Gud vil ordne dette, jeg stoler på deg Gud og jeg nekter å legge meg under negativitet og motløshet. Kampen varte i ca et par måneder, så skjer det at den merkelige freden bare Gud kan gi kryper inn og tar over hjertet. Jeg bare visste det var i orden og at det ville bli bra.

Da andre i tiden før utflyttingen stod og lasset av seg bekymring over hvor vi skulle bo kunne jeg si: Jeg tror ikke Gud sitter og bekymrer seg og sier, å nei å nei, hvordan skal det gå med Cecilie og guttene, og når han ikke er bekymret, nekter jeg å være det. Jeg visste det ville ordne seg, hva jeg ikke visste var hvor lang tid det egentlig ville ta. Og som jeg spurte rett over, hvorfor tok det så lang tid?

Det ene svaret er hva vi har snakket om hjemme, det vi skulle ha (som var best for oss) ble ikke ledig før nå, derfor måtte vi vente- og i mellomtiden fikset Gud både bosted og lagersted for oss. Takk Gud! Den andre tingen som jeg har tenkt på flere ganger er at vår historie vil bli til styrke, hjelp og oppmuntring for andre. Hva vi opplevde kan hjelpe andre til å holde ut ventetiden sin med tillit til at Gud vil gripe inn, vår historie kan bringe trøst og ord om at Gud er med og at hans planer til vårt beste overgår våre tanker.

Når vi opplever å måtte vente er det lærdom og hjelp ikke bare for oss selv, men også for andre troende som vi er knyttet sammen med. Vår venteperiode eller motgangsperiode kan føre til at andre mennesker lærer å stole på Gud i enda større og dypere grad, og det er jo et fantastisk resultat av noe som på overflaten ser bare vanskelig ut, er det ikke?

2 tanker om “En ventetid for andres beste

  1. Du skriver selv om «venteperiode eller motgangsperiode» og vi har vel alle vært i noen slike perioder i livet. Det er trosstyrkende å lese at du etter en kamp om dette fant hvile i Herren i ventetiden. Frustrasjon, bekymring, uro og motløshet stjeler energi og er til ingen nytte, og jeg har selv vært der altfor mange ganger…

    Dette er en flott historie om å vente og hvile i Herren!

    • Jeg tror det er en av tingene som blir lettere med årene, det å «vente i stillhet og tillit» selv om tiden trekker ut og ingenting ser ut til å skje. Tidligere erfaringer med Guds trofasthet og overnaturlige hjelp har vist meg hans godhet og storhet, og jeg har gjennom erfaring lært han har oversikten og virkelig vil vårt beste. Det som tidligere var perioder med mer uro, slit og bekymring er nå mer fred og fast tillit. Gud har vist seg god og trofast mot meg og er et fast anker i stormen.

      Jeg vet at det ikke alltid er slik for mange, jeg har jo vært i strev og bekymring selv også. Derfor er det så viktig at vi deler vårt vitnesbyrd, ordet om Guds inngripen i våre liv, for det kan være til styrke og hjelp for andre. Alt hva Gud har gjort for meg, kan han gjøre for deg/andre.

      Velsigna god dag der borte i vest 🙂

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s