For ingen ting er umulig for Gud.
(Luk. 1:37)

Dagens innlegg handler om den taushet og stillhet som kan oppstå i våre liv når vi tviler på de ord Gud på en spesiell måte gir oss.

Presten Sakarja er langt oppe i årene og det er nå hans tur til å tjenestegjøre. Han får besøk av engelen Gabriel som sier at han og Elisabeth sin bønn er hørt og at de skal få en sønn som skal være stor for Herren. Men… Sakarja tviler på hva Gabriel sier og får så beskjed om at fordi han tvilte vil han være stum til hva som er sagt skjer.

Nå skal du bli stum og ikke kunne tale før den dagen dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord. (Luk. 1.20)

Jeg har mange ganger forundret meg over dette, for Sakarja er en mann som omtales i veldig positive ordlag og han er en Herrens tjener. Vi vet at siden han skrives så positivt om er han en nådens og kjærlighetens mann som kjenner Guds hjerte og lever for å behage Gud og hjelpe mennesker. Og han må også ha en veldig god kjennskap til Guds ord og løfter, for han er tross alt prest. Og denne mannen tviler på engelens ord, det er liksom for fantastisk til å tro…

Noen måneder senere får jomfru Maria også besøk og beskjed om at hun skal bære fram et barn, men denne unge jenta sin reaksjon er helt annerledes. Jeg forstår ikke hvordan, men hva Herren sier vil jeg gjøre, er hennes respons. Så pakker hun sekken og reiser på besøk til Elisabeth.

Og der skjer det at de har en herlig åndsfylt utveksling av ord og pris! Elisabeth får åpenbaring om at Maria bærer på frelseren og hun opplever at barnet i egen mage sparker til. Maria bryter ut i pris og lovsang. De to kvinnene tror, de forstår nok ikke alt, men de tror og gleder seg over alt det store Gud gjør i dem og deres liv.

Og så ser jeg for meg at Sakarja sitter der og følger med på alt som skjer. Det må være litt merkelig, for han skulle jo være troens mann . Nå sitter han og hører og ser han på de to kvinnene som høylytt priser Herren og snakker om hans storhet, og det eneste svaret han kan gi hvis de sier: «Er ikke Gud god Sakarja?», er en: «Hmmpphh»

Hva vi ser i historien er at når Gud kommer til oss med ord og løfter på en spesiell måte, gjør vi lurt i å akseptere dem som sanne selv om vi ikke forstår. Vi må huske at for Gud er ingenting umulig og at sier han noe, vil han også gjennomføre det. Sakarja opplevde at det ble en litt vanskelig og tungvin tid fordi han tvilte, han ble bragt til taushet fordi han tvilte. Men husk at selv om han tvilte, så lot Gud det skje som han hadde sagt! Gud trekker ikke sitt løfte tilbake fordi vi tviler, men tenk hvor mye bedre å høytlytt kunne glede seg og prise Herrens mens vi venter på at løftet skal bli født fram, enn å gå tause rundt og fra sidelinen se at andre jubler og fryder seg over Herrens godhet, nåde og storhet.

Vi kan bli litt satt og for snusfornuftige selv om vi har kjent og tjent Gud i mange år, vi glemmer litt at Gud er over alt og alle og at ingenting er umulig for ham. La oss ta Maria overgivelse og tro som forbilde og huske Sakarjas tvil som en advarsel.