– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil, som hun har hørt tidligere, bringe mennesker på valg og noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer hva som er dagens vers:  – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.

Jeg tror ikke det var lett for Simeon å dele disse ordene og jeg tror ikke det var lett for Maria å høre dem, mest sannsynlig forstod hun ikke da hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere:

 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. (Luk. 2:19)

Maria har med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer ting de ikke helt kan forstå og det er tider der de tviler på de ord de tidligere hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet og tidvis tar dem fram og tenker over dem og deler dem når det passer seg. Slik vi foreldre bevarer det gode om våre barn i hjertene, tenker på det, gleder og undrer oss og tidvis deler det med andre.

Men det kommer en dag mange år der framme hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Og jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser helt og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria som disiplene ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha vært i Maria sitt hjerte den dagen og i dagene som kom, for vi har opplevd ting som er så forbi alt vi har klart å tåle og forstå at hjertet har blitt sønderknust og sjelen er spiddet som med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Dette var alt etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var også korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det, men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i verdens historie som har bragt størst velsignelse og rikdom til verden. Den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser våre hjerter så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender, vil det bringe rikdom og velsignelser med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, kanskje kommer de verste stundene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).