Legenden om de fire adventslysene»

Jeg leste denne for guttene en kveld og den gir virkelig mat til tankene… Forfatter er ukjent.

Fire lys brant på adventskransen. Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene snakke til hverandre.

Det første lyset sukket og sa:
«Mitt navn er fred. Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg.»
Lyset ble mindre og mindre, til slutt sluknet det helt.

Det andre lyset sa:
«Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig. Menneskene vil ikke vite av Gud lenger. Det er meningsløst at jeg brenner.»
Så sluknet det andre lyset.

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset:
«Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne. Menneskene overser meg. De ser bare seg selv og ikke de andre som de skulle elske.»
Også det tredje lyset sluknet.

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa:
«Dere skal da lyse og ikke slukne,» med øynene fulle av tårer. Da hørtes plutselig stemmen til det fjerde lyset: «Vær ikke redd! Så lenge jeg brenner kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er håp».

Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.

2 tanker om “Legenden om de fire adventslysene»

  1. Tilbaketråkk: Dagens utvalgte – Ett ord for dagen

Din tur og plass til å dele tanker og ord

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s