Nå har jeg tenkt i ett par uker at det er på tide med noen ord, men hjernen og hjertet mitt vil ikke samarbeide om å få ordene ut, ned og publisert. Jeg er inne i ei tid som er utrolig krevendes for meg, ikke bare for kropp, men også på mange andre områder. For min del sluttet det forrige året ganske tungt og mørkt og jeg visste allerede før jul at starten på det nye ville bli tøff og tung, hvertfall de første to månedene. At det skulle bli på dette viset hadde jeg ikke trodd, det er tyngre enn ventet, men samtidig får jeg igjen erfare at Gud gir overnaturlig styrke. Å kunne stå på beina gjennom tider som egentlig skulle drevet meg til sengs med mørklagte vinduer er et Guds verk. Og når jeg i tillegg vet hvor mange kubikk snø jeg har flyttet rundt på de siste ukene, er det ganske så utrolig.

Vi hadde flere store hauger som var over tre meter høye og til og med barna syntes etter to uker med snøvær at nå var det kommet mer enn nok (og når barn sier det er det kommet en god del, og for å understreke poenget sier de eldre naboene at dette er mye). Den ene dagen bestemte jeg og naboen (hun har en gutt med alder mellom mine) at vi måtte bruke snøhaugene til noe kjekt, så ettermiddagen etter slo vi oss ned på hver vår haug og lagde borg. Hun og hennes gutt på den ene siden av gården og jeg og mine på den andre. Da borgene var ferdige flyttet vi bilene så de stod langs veikanten og vi fikk dermed krigsområde til å ha snøballkrig på. Etter litt kjemping og overtaking av de andres borg var det felles stund med kakao og kjeks i vår borg før ett par barn gikk i akebakken og vi to damer og minsten lekte i snøen. Han kikket rart på mor der hun stod på toppen av borgen, tok fart og stupte over kanten og rant på magen ned! Men han kom fort etter gitt! Så, selv om det er mye slit og strev, finner vi de gode stundene og jeg prøver så godt jeg kan å huske lek, moro og latter. I tunge tider er de enkle tingene så utrolig viktig og nærheten og delt glede utrolig styrkende.

Så da fikk jeg avlevert noen ord og jeg må få si tusen, tusen takk for de gode, varmende, styrkende og oppmuntrende kommentarene som er kommet de siste ukene. De har betydd, og betyr, utrolig mye for meg i denne tiden. Mer enn jeg med mine enkle ord kan beskrive. Tusen tusen takk, og vit at det er lest og tatt til hjertet.

Det er som sagt ikke nok krefter til å fokusere på skriving på tiden, å komme gjennom dagene og ivareta barna er nok akkurat nå, og jeg velger også å la det være mer enn godt nok (selv om det er rart å ikke orke å skrive eller lese). Jeg er tilbake når hverdagen igjen tillater det, men vil ikke sette noen dato. Har tenkt mange dager at i kveld skal jeg skrive, men så kommer kvelden og klokka er plutselig både halv 11 og halv 12 før jeg kan sette meg ned for å slappe av, og da er det ikke hode til å verken lese eller skrive.

Jeg vil gi dere en liten blogganbefaling før jeg avslutter. En dyrebar bror som noen av dere vil minnes under nicket «Minstebror» har startet egen blogg kalt Hjemveien. Anbefaler et besøk eller mange innom ham og legg gjerne igjen noen ord hos ham! Kommentarer oppmuntrer, inspirerer og styrker mer enn mange vet og tror (tro meg, jeg vet 😉 ).