Vi skal være så sterke, vi skal tro så mye, vi skal klare denne stormen også! Mantraene gjentas med jamne mellomrom gjennom dagene og vi prøver å overbevise oss selv om at nettopp slik er det. Men innerst inne, i den såre og ærlige delen av hjertet rår det både mismot og tvil. Hvorfor må vi være så innmari sterke og skulle klare selv? Har ikke Gud sagt at han vil bruke våre svakheter?

Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. (2. Kor. 12:8-9)

Vi føler at vi må være sterke, men vet at vi egentlig ikke er det. Vi vet at vi ikke klarer dette selv, men i vår streven etter å klare, fjerner vi oss fra den Ene som vi vet kan roe våre hjerter i stormen. Vårt strev tar oss bort ifra Gud i stede for at vi trekker nærmere Ham og er ærlige om vår tvil, frustrasjon og alt annet. Hvorfor er vi slik? Gud vet jo om alle våre svakheter og elsker oss like mye fordi om. Jeg er nok mer skuffet og oppgitt over meg selv enn Gud er… (relatert innlegg: Jeg klarer det ikke Gud…)

For noen dager siden stod jeg på verandaen sent på kvelden og kikket rundt meg og opp. To kvelder var det likt, tåka lå så tett og lavt at jeg så ikke alle nabohusene, men kikket jeg opp så jeg en fantastisk stjernehimmel. Jeg så fint lite rundt meg, men vendte jeg blikket oppover var det fri sikt.

Slik er livet også innimellom. Alt rundt meg er tåkete, jeg vet ikke hvilke valg som er riktige, hvilken vei jeg skal gå og jeg ser ikke hvor de skritt jeg tar ender opp. Jeg kan bli litt i villrede og jeg blir frustrert over å ikke ha overblikk og kontrollen- hvis jeg glemmer hvor jeg skal ha blikket festet.

Det er faktisk greit å bli frustrert innimellom, men hva som også er viktig er å ikke gå alene med det. Jeg må våge å være ærlig, liten og maktesløs innfor Gud, våge å si tingene, tankene og følelsene som de er.

Jeg vet Gud vet alt allerede, men likevel kan det være vanskelig å ydmyke seg selv og være ærlig om tanker og følelser. Uten at jeg egentlig vil, har jeg lett for å kave rundt i tåka og skal finne veien selv, i stede for å trekke meg nær til Gud og feste blikket på Ham.

Å gå til Gud med tingene betyr ikke at alt automatisk og plutselig blir helt bra, men det åpner opp for at Gud kan gjøre noe med meg. Når jeg har blikket festet på ham så ser jeg klart, jeg ser storhet og herlighet og da er ikke den tette tåka rundt meg like trykkendes lenger. Jeg vet kanskje ikke alltid neste skritt, men jeg vet hvem som går sammen med meg. Selv om jeg ikke forstår omstendighetene eller ser løsningene noen bedre, så vet jeg at Gud har oversikten og kontrollen, og at hans planer for meg er gode.

… så la oss legge av alt som tynger… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen… (utdrag Heb. 12:1-2)

Er du der at du kaver rundt i tåka og ikke vet verken ut eller inn? Ikke vær så hard mot deg selv, ingen av oss klarer alt selv (noen av oss er bare bedre til å late som). Våg å være ærlig om hva du tenker og føler, og si det til Gud. Selv om Han allerede vet det vil Han du skal våge å si det til Ham, akkurat som foreldre vil at barna skal snakke med dem om det tunge, vonde og dumme. I stede for å la vanskelige omstendigheter trekke deg bort fra Gud, la dem bli det som gjør at du springer til Gud. Gud tåler din uro og ditt mismot, og Han vil hjelpe deg.

De rettferdige roper, og Herren hører, han berger dem ut av alle trengsler. Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:18-19)

* * *
Til faste lesere: Beskrivelsen av bloggen er endret. Tidligere stod det at det ble postet innlegg på alle hverdager, det er endret til at jeg håper å stabilisere det på 2-3 innlegg pr uke i løpet av april. Jeg vet ikke når, eller om, helsa igjen vil tillate innlegg hver dag.

Ønsker deg og de du har kjær Guds rike fred og velsignelse,
må vi alle vokse i kunnskap og kjennskap til vår Herre og Mester!