I vår gjennomgang av Fadervår er vi kommet til en linje som mange har meget imot, nemlig: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (Matt. 6:12).

Det kan ved første øyekast se ut som at Gud ber oss om å gjøre noe før Han selv gjør sitt, men dette er så langt fra sannheten som det går an å komme. Vi leser ofte at hvis vi skal motta Guds tilgivelse så må vi selv tilgi andre først. Ferdig. Det er det vi leser og ofte tenker, men la oss gå litt videre.

Gud ber deg ikke gjøre noe han ikke har gjort selv først. Hva vi ofte glemmer er at da Jesus tok på seg smerte, skyld og skam og bar det opp på korset og gjorde soning for oss, da slettet han for evig skyldebrevet mot oss og vi har tilgang til Guds velsignelse og tilgivelse. I frelsen opplevde vi å bli tilgitt all vår skyld, synd og skam, alt. Det var noe totalt, noe altomfattende, noe nådefult og stort som skjedde der ved korset. Vi som ikke klarer å være gode i oss selv, opplevde at han som er bare god tok alt vårt på seg og bar det bort for oss. Ved korset fant vi tilgivelse for alt. Ved korset opplevde vi frelsens tilgivelse og gjennom det forsoning med Gud.

Og derfor er hva Jesus sier her så riktig. Vi er tilgitt alt og derfor er det viktig at vi også tilgir dem som gjør galt mot oss. Ikke for at Gud skal tilgi oss i etterkant, men fordi vi i forkant er tilgitt. Vi skal gi videre hva vi selv har mottatt i overflod.

Jesus forteller en gang en lignelse om en smålig mann. Denne mannen opplever å bli ettergitt en stor sum penger av kongen. Han slipper å betale fordi kongen har medlidenhet med ham. Denne mannen ser ikke nåden og storheten i hva han har mottatt, men ser kun egen storhet og stoltheten vokser. Han går ut og møter på en som skylder ham en smule av hva han skyldte kongen. Det er lite barmhjertighet å finne i mannens behandling av hans skyldner, ja han får ham til og med kastet i fengsel fordi han ikke kunne betale. Kongen får nyss om dette og ordner det slik at den fattige mannen slipper fri og den første blir satt i fengsel. Denne gangen er det ikke nåde og barmhjertighet å finne uansett hvor mye han trygler. Kongen sier at han skulle vist barmhjertighet mot den fattige slik han selv ble vist barmhjertighet. (Matt. 18:21-34)

Og her ser vi det poenget jeg nevnte tidligere veldig tydelig. Det var riktig å gi videre hva han hadde fått, ja ikke bare rett og godt, men det eneste riktige. Noe som er tydelig i hvordan Jesus oppsummerer lignelsen i v 35: Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror. 

Når vi tilgir noen så sier vi ikke at det gale de gjorde er greit og at det ikke gjorde skade, men vi gir videre den store nåde vi selv har opplevd. Siden vi er tilgitt så mye så tilgir vi andre det lille de gjorde mot oss. Og ja, jeg vet at mye føles for stort ut til å kunne tilgi, men sett i sammenheng med hva Gud har tilgitt oss er det lite. Gud ber oss om å gi videre den nåde vi selv har opplevd, så er det opp til det andre menneske å ta det imot og velge om de vil det skal påvirke deres hjerter, tanker og liv eller ikke.

Som tittelen skrev jeg den glemte nåden og det er fordi vi ofte glemmer at vi selv er tilgitt av nåde og at denne nåden, som tilgivelsens gave virkelig er, er vi kalt til å gi videre. Så glemmer vi fort at handler vi etter hva Gud sier er riktig, så virker han underfulle ting i og gjennom oss, nåde over nåde!

Når vi tilgir andre så deler vi Guds hjerte med andre.
Når vi tilgir andre, så gir vi videre hva Gud først gav oss.
Når vi tilgir andre, så fristiller vi oss selv fra bitterhet og mye vondt.
Når vi tilgir andre, åpner vi opp for at Guds nåde ikke bare flyter gjennom våre liv, men også at nåden får lege og gjenopprette hva som ble såret og skadet i våre liv.

Å tilgi andre er ikke bare en god ting å gjøre, det er nødvendig hvis vi vil leve nær Herren. Jeg vet at det er ikke alltid enkelt, men hos Gud finner vi den nåde og hjelp vi trenger for å kunne leve i tilgivelse.