Først, takk til alle som har tatt tid til å gi meg en tilbakemelding på hva bloggen har betydd for deres Gudsforhold. Er det noen som sitter og lurer på om de skal eller ikke, så håper jeg dere tar turen innom forrige innlegg og enten legger igjen en kommentar eller sender inn kontaktskjemaet. Jeg har valgt å ikke svare enkeltvis (hvertfall ikke akkurat nå), men kommer med et gjensvar neste uke (travel uke og jeg trenger også litt tid til å rydde opp i eget hode og hjerte).

Jeg velger i dag å reblogge ett innlegg helt tilbake fra oktober 2008. Dette ble postet på den andre bloggen og også på ett par andre sider som ikke eksisterer i dag. Det er merkelig å se hvordan skrivestilen har endret seg med årene etter som jeg har skrevet mer og mer, men innholdet er ganske likt hva jeg deler i dag også.

Mange av oss vet at Gud elsker oss, men vi har lett for å tenke at han bare «holder ut» med oss. Hvordan kan han elske oss? Vi er jo som vi er… vi feiler og faller, vi kommer til kort og vi unndrar oss. Men sannheten er at han elsker oss med en evig kjærlighet og at det er vi som i vårt sinn har tillat tankebygninger som strider mot Guds ord. Vi er elsket av Gud, vi er akseptert slik vi er. Jo, Gud vil sette oss fri, men han venter ikke med å overøse sin nåde, kjærlighet og godhet over oss til vi er kommet lenger. Når han ser på deg i dag, akkurat som du er, så smiler han og gleder seg, han ser på sin elskede datter, på sin elskede sønn. Fatt mot du dyrebare sjel, du er elsket og akseptert!