En mann vi ikke hører om i selve juleevangeliet er Simeon. Vi får vite litt om han når Josef og Maria tar Jesus med til tempelet for å bære han fram for Herren og gi et offer slik Moseloven sa de skulle gjøre (Luk. 2:22-24).

I tempelet i Jerusalem er det en mann som heter Simeon og det står at han var en rettskaffen og gudfryktig mann som ventet på Herrens trøst. Simeon var fylt med den Hellige Ånd og Ånden hadde tidligere fortalt han at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens salvede. Den dagen kommer han til tempelet ledet av Ånden, og når han ser Josef og Maria med barnet vet han med en gang at dette er det barnet han har hørt om (Luk. 2:25-28).

Hva jeg har tenkt på noen ganger er at vi vet ikke hvor lenge Simeon hadde ventet… Kanskje fortalte Guds Ånd ham dette for ett år siden, kanskje for fem år siden og kanskje for ti år siden. Vi vet ikke hvor lenge han har ventet. Men jeg har noen ganger lurt på om han tenkte og følte slik jeg inni mellom gjør. Var det virkelig deg jeg hørte Gud? Vil jeg virkelig få oppleve dette? Hvor lenge må jeg vente? Vi mennesker har lett for å tvile og miste tålmodigheten… Og jeg har lurt på om Simeon også følte og tenkte slik inni mellom etter som årene gikk. Vi vet ikke sikkert, men han var et menneske som deg og meg.

Hva vi derimot vet er at han trodde og stolte på hva Gud hadde sagt til ham og at han ventet med håp til dagen endelig var der. Han var også lydhør for de ting Gud fortalte og han handlet i lydighet på de ord han fikk. Og her kjenner jeg at jeg kommer til kort i enkelte ting, jeg kan bli så frustrert at jeg ikke alltid hører hva Gud sier. Og det er også ganger der jeg hører, men velger å overhøre fordi jeg ikke helt forstår eller tror de ord jeg hører. Må vi alle dra lærdom av Simeon sitt eksempel på å lytte og lyde.

Det kan være mange ting vi venter på at skal gå i oppfyllelse. Gud har gitt mange løfter i sitt ord og de fleste av oss har også egne personlige løfter vi venter på skal bli oppfylt. Det er ikke alltid like lett å vente, og å vente på en god måte, men vi kan hvile i visshet om at hvis vi ikke gir opp, så vil vi en dag se løftet oppfylt, slik Simeon gjorde.

Den dagen Simeon ser løftet oppfylt og han holder Herrens frelse i armene, er en dag der hjertet hans fylles med takknemlighet og ærefrykt. Den glede og lovprisning han uttrykker når han holder Jesubarnet i sine hender, er ekte og fylt med dyp hengivenhet og takknemlighet. Det er en glede som favner både fortid, nåtid og fremtid.

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
Et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
(Luk. 2:29-32)

Simeon er en mann som ikke mistet troen og håpet, og det er noe vi alle kan lære mye av. La oss tro Herrens ord som sant, uansett hvor usannsynlig eller umulig det ser ut. Gud holder alle sine løfter og hva han har sagt vil han gjennomføre. Fatt mot dyrebare venn, Herren er en trofast Gud.