Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn… (5. Mos. 4:9)

De siste månedene har guttene og jeg leste gjennom store deler av historien til Israelsfolket, og det er ikke få ganger de har sittet og måpe over hvordan de oppførte seg. Ikke lange stunden etter at Gud «latterliggjør» verdens mektigste mann og fører et slavefolk ut av Egypt med ufattelige rikdommer i sekkene, så klager sutrer og tviler de på Herren. Ikke lenge etter de har gått tørrskodd «gjennom vannet», så tviler de og begynner å sutre. Og slik fortsetter det i tiår etter tiår, århundre etter århundre. Hoveddelen av folket glemmer Guds godhet, trofasthet og barmhjertighet mot dem og de er et gjenstridig, sutrende og tvilende folk.

Guttene mine, spesielt minsten, kan ikke forstå hvordan de kunne oppføre seg slik. Hvorfor trodde de ikke på Gud? Hvorfor gjorde de ikke bare som han sa? Og forskrekkelsen hans har bare økt på når jeg har sagt at det er faktisk slik i dag også… Mange mennesker glemmer alt Gud har gjort og begynner å sutre, klage og tvile med en gang noe blir vanskeligere enn de ønsker og føler for.

Vi er slik, er vi ikke? De fleste av oss sutrer og klager over både smått og stort, og vi glemmer hvor farlig det er… ja det er faktisk livsfarlig for hjertet, sjela og troslivet vårt. Hvis vi tillater alle disse tingene å få rom i våre tanker, tale og liv, så vil de åpne opp både for tvil, mismot, opprør mot Gud og mye annet.

Jeg sier ikke at vi ikke har lov til å si at livet er tøft og vanskelig, for det har vi og det må vi kunne si når ting er tungt. Men det er en stor forskjell på å si det og det å sitte og sutre: «Stakkars meg som aldri får det til og det som skjer er urettferdig, alle andre har det lettere og får mye bedre ting enn meg. Alle andre har det bedre enn meg, bu-hu».

I tider der livet er tungt og vanskelig er det viktigere enn noen gang å minne oss selv på Guds trofasthet og godhet mot oss. Takknemlighet til Gud og for alt godt han har gjort, vært og gitt inn i våre liv, er som motgift mot kreften av tvil og misnøye som fort sniker seg inn. Å tenke på disse ting blir som å sprøyte medisin inn i det «syke og vonde» og vi vil etter hvert merke at det virker. Det tunge er kanskje like tungt, men vi kjenner en glede og fred på innsiden som sier oss at også dette vil gå, det vil bli bedre, du er ikke alene.

 Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.  Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

Har du vanskelig med å finne noe  være takknemlig for?
Takk Jesus for at du sonet straffen for meg.
Takk Gud for at jeg får være ditt barn.
Takk Gud for at du også i dag gav meg styrke til å komme gjennom dagen,
Takk Gud for at du hjalp meg å bære smerten og sorgen også denne dagen.
Takk Gud for at du sendte noen med gode ord og en klem.
Takk Gud for at jeg kan stole på deg. Hjelp meg i min vantro.
Takk Gud for fellesskapet med andre kristne, Gud la noen bære meg i bønn.
Takk Gud for at du elsker meg, jeg føler meg liten, svak og sliten, men du elsker meg fortsatt du…
Takk Gud for oppstandelsen, at jeg kan vite at etter død kommer nytt liv som er mektigere enn hva jeg kjente til.
Takk Gud for din store nåde, du har alltid hjulpet meg tilbake på beina, og jeg velger å stole på at du vil gjøre det igjen.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)