Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt. 20:26-28)

Hvis man sier at man skal hjelpe andre og være gode mot andre så svarer menigheten ja og amen, og det er greit. Men er du som meg, som fortsetter med å si at du skal stille opp også når det krever noe av deg, når det koster deg noe, når du må ofre noe, da opplever du at det blir tyst som i graven. Hvorfor er det slik?

Det skulle ikke være kontroversielt å si til kristne at vi skal leve liv i oppofrelse og med tjenersinn, men det er. Det skaper hoderysting og forskrekkelse hvis du sier til noen at kanskje du skulle droppe den ferien så du kunne hjelpe noen eller at du burde stille opp selv om du ikke får være med på vennetur eller delta i den dyrebare fritidsaktiviteten din. Eller prøv deg på å si at du trenger ikke nytt nå igjen, du kan bruke hva du har og heller hjelpe noen andre, nei gått av banen altså!

Dere vet hvor jeg står, og at jeg ofte skriver at vi skal hjelpe og støtte hverandre, også når det krever mer enn vi føler for. Det er det vi er skapt til, det vi er kalt til, det vi er utsendt for, å tjene Gud og mennesker, å elske andre slik vi er elsket, å gi avkall på vårt eget for at andre skal finne rette veien.

Det er kontroversielt fordi det stiller spørsmål ved hvor vårt hjerte er vendt og med hva som egentlig bor i oss, og i mange tilfeller er svaret at i oss bor mye av oss selv og betraktelig mye mindre av Gud og omsorgen for andre. I meg er det for mye meg, og jeg vet at jeg har et godt stykke vei igjen, men jeg vil ikke at mitt liv skal dreie seg om meg. Jeg vil mitt liv skal hjelpe andre å se Gud at jeg gjennom ord og handlinger peker på Jesus, at Jesus i meg vinner mer og mer skikkelse og at mennesker rundt meg ser Gud i meg.

Å være de andres tjener betyr at vi setter egne ønsker og behov til sides og strekker oss etter å hjelpe, støtte og oppmuntre andre videre. Det betyr ikke at vi skal godta hva som helst, men vi skal strekke oss langt i å være der for andre. Vi skal ikke godta at andre utnytter oss, men vi skal heller ikke være ute etter å påståelig hevde egen rett og kjempe om oppmerksomheten. Samtidig som vi skal ta hensyn til våre nødvendige behov, skal vi også legge bånd på våre lyster og ønsker.

Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse. (1. Pet. 3:8-9)