For ett par måneder siden var jeg på et sted jeg ikke liker og ikke ønsker å være, i selvmedlidenhetens sølepytt. Jeg syntes synd på meg selv og jeg begynte å irritere meg over alle som ville ha noe av meg. Jeg gikk til og med å lurte på om jeg skulle la være å åpne mailen, døra og ta telefonen. Jeg var ett lite pent syn, for å si det mildt. Greit nok at det hadde vært tunge og tøffe tider i lange stunder, men det er ingen unnskyldning for å bli værendes hvor jeg var. Jeg hadde ingen vei ut av det i egen kraft, så jeg ropte til Gud om hjelp. Og hjelp fikk jeg, Gud minnet meg på de to stedene i nytestamentet der han banket på døra (jeg har tenkt så det knaker og kommer ikke på at det er flere enn disse to tilfellene der Gud selv banker på døra, men ta det med forbehold). Den første skal jeg dele kort om i dag, den andre i morgen.

Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ …  Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ (Matt. 25:40, 45)

Det knatter på døra til vertshuset i Betlehem og eieren går bort til døra og åpner den på gløtt. Han kikker ut gjennom den smale sprekken og ser en mann med ett fortvilet drag over ansiktet og bak ham skimter han en ung jente med stor mage. «Har du rom for oss, min kone venter barn?» er spørsmålet som kommer. Vertshuseieren kaster ett nytt kort blikk på dem før han sier, «beklager, det er fullt» og lukker døra igjen før han rekker å høre hva mannen på utsiden sier.

Vi kjenner historien om at det var ikke rom for dem noe sted. Josef og Maria må ha knattet på noen dører og opplevd flere nei før de endelig fant ett sted der det til tross for mangel på husrom, var hjerterom. Hva vi ikke tenker på med denne historien er at det er Gud selv som banker på dørene og ber om hjelp, vel nok i forkledning, men like fullt er det Gud som søker varme, omsorg og hjelp. Vertshuseieren gikk glipp av å få Gud inn i stua si fordi han ikke ville hjelpe noen som var i behov, mens den som eide stallen fikk Gud på besøk fordi han var villig til å dele det lille han hadde. Ingen av dem så Gud i de trengende sjelene som stod ved døra deres, men den som var villig til å hjelpe, opplevde ett besøk fra Herren som vi fortsatt snakker om.

Hva med oss? Når mennesker kommer til oss og ber om hjelp, ser vi Gud i dem? Ser vi Gud i den fortvilte moren, i den forkomne ungdommen, i den ulykkelige enken, i det frustrerte barnet, i den utslitte faren, i den sårede alkoholikeren, i den misbrukte tenåringsjenta, ser vi Gud i dem?

Gud brukte denne historien til å igjen minne meg om viktigheten av å se andre og å hjelpe dem, også når det koster og krever noe av meg, også når jeg må legge mine problemer til sides for å hjelpe andre. Når noen banker på døra mi (om det er fysisk, gjennom mail, tlf eller annet), er jeg villig til å hjelpe dem? Hvis jeg er, så vil jeg oppleve at Gud besøker mitt hjem og mitt hjerte, og jeg vil oppleve velsignelsene og gleden som følger med å hjelpe og støtte andre. Hvis jeg ikke vil, vil Gud «gå meg forbi» og jeg opplever at det er litt kaldere og hardere i hjertet mitt enn før det banket på døra.

Jubelen stod ikke helt i taket inni meg mens jeg tenkte over denne «behovs-bankingen» på døren, for hvordan skulle jeg kunne hjelpe andre når det stod slik til med meg som det gjorde? Men det fikk jeg svaret på da Gud delte med meg om den andre gangen han banket på døren. I dag snakket vi om behovene vi møter i andre mennesker, i morgen skal vi snakke om forsørgelsen Gud vil gi så vi blir utrustet til å kunne hjelpe.