Jeg fortalte avslutningsvis i går at jeg kjente ikke den helt store gleden på innsiden da Gud minnet meg om å se andre og hjelpe så godt jeg kunne. Det var ikke fordi jeg ikke ville hjelpe eller være der for andre, for jeg ønsket jo det, men det var fordi jeg følte at jeg hadde ingen ting å gi. Hvordan kunne jeg som hadde det så vondt inni meg og følte meg så tom, hjelpe andre? Vårt første skriftsted var da Gud i skikkelse av trengende mennesker banket på dørene i Betlehem, det andre skriftstedet finner vi helt bakerst i Bibelen.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:20)

Mange er kjente med dette verset og vi vet at Jesus ønsker å holde måltid med oss, men hva som derimot fanget min oppmerksomhet denne ganger er hva som er min oppgave kontra hva som er Jesus sin oppgave. Det eneste jeg trenger å gjøre er å åpne opp. Jeg trenger ikke stelle i stand, ikke invitere, ikke gjøre noe, jeg må bare åpne døra, så vil Jesus selv ta seg av resten.

I sammenhengen med å hjelpe andre og at jeg ikke hadde noe å gi, ble dette betydningsfullt for meg. For jeg hadde jo ingen krefter til å ta meg sammen og søke etter dråper av energi, og her kommer Gud og sier: Når noen banker på døra di, så trenger du bare å åpne opp, resten skal jeg gjøre, resten hviler på meg. Er du villig til å åpne opp døra, vil jeg komme til deg og jeg vil holde måltid med deg. Jeg vil gi deg mat å spise, du vil få ord å dele, nåde til å elske, omsorg til å lytte, kraft til å kjempe for andre, du må bare åpne opp når jeg banker på.

Gud vet å gjøre det så enkelt at jeg forstår! Det eneste jeg trengte å gjøre var å sukke: Gud hjelp meg å hjelpe! Jeg trengte ikke prestere en hel haug, jeg måtte bare vende blikket mot Herren og stole på at han ville gi meg hva jeg trengte for å hjelpe andre.

Dette minner meg om de kjente versene vi finner i Matteus 7.7-12

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

Som jeg har nevnt tidligere har vi i norske oversettelser en inndeling som ikke er i grunnteksten, og jeg har over fjernet to overskrifter slik at vi bedre ser den sammenheng jeg sikter til. Versene viser oss at ber vi, vil vi få, og vi vil motta gode gaver, og vi vil derfor ha mulighet til å være mot andre slik vi vil de skal være mot oss. Vi mottar ikke Guds gode gaver kun for egen del, men også for at vi skal istandsettes til å hjelpe andre.

Jeg trengte den påminnelsen jeg fikk fra Gud om å glemme meg selv og ikke bare se, men også å være der for og å hjelpe andre. Gud vet at jeg ikke ønsker selvmedlidenhet, og han vet hvordan han skal få meg på rett spor igjen. Ikke bare ble jeg minnet om at vi er ment å sette andre høyere enn oss selv, men jeg ble også minnet om at når jeg søker Gud om hjelp til å hjelpe andre, så vil jeg motta hva jeg trenger (og faktisk mere til). Alt jeg trenger å gjøre er faktisk bare å åpne døra, både for mennesker og Gud, så trenger jeg ikke bekymre meg for hvordan ting skal skje eller sies eller skrives, jeg kan hvile i visshet om at Gud vil gi meg akkurat hva jeg trenger for å kunne hjelpe.