Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. (Ef. 3:16-17)

I går var en av de dagene… du vet, en av dem der man angrer på både hva man sa og hva man gjorde. Det var noen knapper som ble trykket på hos meg og hva som kom ut var ikke alltid helt bra. Noen ganger gikk det greit og jeg tok det på en grei måte, men andre ganger var det både mer surt, grinete og irritert enn hva som godt var. Og problemet er ikke de menneskene som trykket på de knappene, problemet er mitt og mitt alene.

Det er jeg som er ansvarlig for hva som er på min innside, og inni meg er det endel som gjør at når de feile knappene trykkes på, så kommer det noe surt ut. Om det er endel av de gode fruktene i meg, så er det også nok annet til at frukten tidvis oversvømmes av en sur krem. Og gjett hva som stjeler oppmerksomheten hvis du serverer en fruktsalat med sur krem til, jo den sure kremen. Og slik er det dessverre med meg også. Serverer jeg gode ord iblandet skarpe kommentarer, så er det det sure som blir sittende fremst i minnet hos dem som får det hele servert.

Og igjen er jeg der at jeg må be Gud om hjelp, hjelp til at meg blir satt til sides og at han kan vokse i mitt liv. At jeg må bli mer likedannet Jesus og at jeg oftere og oftere kan handle- og gi gjensvar- på en god måte. Det betyr ikke at jeg alltid skal svare med smil og gode ord, men jeg skal holde meg unna unødvendige kommentarer og surskap som egentlig har med noe helt annet å gjøre.

For min del er det er noen sår som må leges, det er selvrettferdighet som må legges til sides og det er behov for hvile og legedom. Jeg er sliten etter måneder med press, sliten etter uker med sykdom og hodeverken gjør det ikke bedre. Oppi alt dette var jeg ikke bedre enn jeg var, jeg var i ubalanse med hvordan Gud vil jeg skal reagere og jeg var i mangel av tilgivelse, nåde og barmhjertighet.

Det er lite nytte å slå seg selv i hodet og kjenne på fordømmelse, det hjelper aldri, det bare trykker meg enda mer ned. Men jeg er igjen i en dyp erkjennelse av at jeg trenger nåde, jeg trenger Guds hjelp. Jeg ønsker ikke å bli værendes slik, jeg vil bli bedre og jeg vil at Jesus skal skinne tydeligere gjennom meg. Og gårsdagen var en hjelp i den retningen. Den minnet meg om at i egen kraft kan jeg ikke dette, men det er hjelp å få. Når jeg ber Gud om at han må forandre meg så andre kan se mer av hans godhet, herlighet, kjærlighet og barmhjertighet, så er det en bønn som besvares med et rungende ja! Han er ikke ute etter å peke på hva som var galt, han vil styrke, lege og utvikle mitt indre menneske slik at neste gang noen trykker på de samme knappene så er det noe annet som kommer ut av meg.