Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.(Kol. 1:9b-10)

Det er en forunderlig situasjon i det norske kirkelandskapet som blir bare tydeligere og tydeligere med årene, og det er at kirken/legemet har tatt ut separasjon. Kirken, Jesu legeme, har separert seg fra hodet og kommer år for år lengre og lengre bort fra hva den er ment å være- lys og salt i denne verden. Jesu armer, bein og munn på denne jord har i all hovedsak kastet inn håndkleet når det gjelder de mennesker Jesus sier vi skal være ekstra oppmerksomme mot og er blitt mer og mer opptatt av sin egen, lille og godkjente kristenklubb.

Moderne norsk kristendom er å tro de bibelske sannheter som passer meg, leve godt og ikke tre noe over hodet på andre. Det er en enkel vei der livets gleder mottas med takk og selvfølgelighet, mens ord som overgivelse, synd, lydighet, forsakelse av goder og gudsfrykt skyves mer og mer under teppet.

Kunnskapen om hvem vi er i Kristus er adskilt fra vår personlige erfaring, og enda mer løsrevet enn disse to er hvordan vi lever ut hvem vi sier vi er og hva vi sier vi tror på…

Kan vi med hånden på hjertet si at vi lever et liv som er omvendelsen verdig?  Eller må vi innse at vi egentlig er ganske langt fra hva Bibelen kaller det normale kristenlivet? Er vår realitet at hva vi har fått skal vi gi videre etter at egne nødvendige behov er dekket (les: Behov, ikke lyster) og er det egentlig en sorg i våre hjerter for alle de mennesker rundt oss som ikke tror? Går vi til de som lever i ytterkantene av vårt samfunn eller holder vi oss helst på armlengdes avstand fra dem?  (de med avhengigheter, de psykisk syke, de kronisk syke, de fattige og stigmatiserte). Disse dyrebare sjelene som faktisk er- og alltid har vært- i sentrum for Guds omsorg, er de i sentrum for vår oppmerksomhet, omsorg og hverdag? Lever vi et liv som er omvendelsen verdig? Er vi lydige mot Guds ord også når det koster, når det er ubehagelig, når det ikke passer og når vi ikke «føler for det»?

Jeg må igjen erkjenne at jeg er kommet på avstand fra dette. Jeg må igjen bøye både mine knær og min vilje og si: Gud hjelp meg, må du forandre meg på innsiden slik at mer av deg skinner ut og treffer menneskene rundt meg. Gud, jeg legger min vilje ned, og ønsker å leve livet slik det ærer og behager deg mest, koste hva det koste må. Om andre synes jeg er rar og ekstrem, så dem om det, jeg ønsker å leve deg til ære og andre til gagn. Jeg vil stå for deg og for din sannhet, for din godhet og nåde, i hele mitt liv. Må du virke i meg så jeg både vil og kan virke til ditt gode behag.

Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. (Luk. 9:23)