«Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sin sjel til den trofaste Skaperen og gjøre det gode».  (1. Pet. 4:19)

Alle venter vi på forløsningen, hvertfall på den siste store forløsningen der Jesus henter sine hjem. Men det er også andre typer forløsninger som vi venter på, de som er personlige. For noen er de knyttet opp mot helbredelser, for andre mot indre frihet. For noen er det at gudgitte gaver og talenter kommer sterkere i bruk, mens for andre er det å oppleve at omstendigheter endelig løsner opp og hverdagen blir enklere å forholde seg til.

Er vi inne i en tid der det er noe vi venter på, er det lett for at vi blir passive. Vi setter oss selv litt på sidelinjen og venter på at «den store forløsningen» skal skje slik av vi endelig kan fungere mer i hva vi tror vi er skapt for. Vi tillater oss selv å bli passive, fordi vi ikke ser at i det øyeblikket så er vi akkurat der vi skal være.

Det å gå og vente på at noe skal skje kan være en ganske opprivende periode i livet for mange. Ikke bare har de bekymringer, tanker og frustrasjoner i forhold til hva det enn er de venter på skal skje, men det at det ikke skjer når de ønsker det skal skje, forsterker ofte den indre konflikten og det igjen bringer en passivitet over mennesker. Når vi er i mellom ting så blir vi ofte usikre på hvordan vi skal leve og hva vi skal gjøre, og da er det lett for at vi gjør ingenting. Det krever mindre av oss, og i en opprivende periode kan det bli ei hvilepute for oss.

Ikke misforstå meg nå, jeg mener ikke vi skal streve og styre på i egen kraft for å få ting til å skje, det er lov å hvile og vi skal ta slike tider «i stillhet og tillit». Men det er da ikke riktig at vi skal trekke oss unna alle og alt? Vi skal ikke slutte å være vitner og redskap i Guds hånd bare fordi vi er inne i en tålmodighets-og utholdenhetsprøve av en ventetid. Også dette er en tid der Gud virker både i oss og gjennom oss. Han former vårt indre samtidig som han ønsker å nå andre mennesker gjennom oss. At vi ikke er på topp og ikke vet helt ut eller inn, er ikke viktig, for Gud er alltid på topp, han vet alltid hva vi trenger og han vet hvem vi kan være til støtte, trøst og hjelp for. Hva jeg kan gjøre for Gud avhenger ikke av hvordan dagsformen min er eller hva jeg føler for, det avhenger av min villighet til å lytte til hva Ånden sier og min lydighet til å handle på hva jeg hører. Gud trenger ikke min styrke og positive dagsforminnstilling, han trenger at jeg er villig til å gå- også når jeg føler meg tom og ikke har lyst.

Dagens vers sier det så enkelt og fint, når vi er i prøvelser så overgir vi alt til Gud og gjør det gode, eller som den norske King James oversettelsen sier: «Derfor skal de som lider etter Guds vilje, overgi sjelene sine til Den trofaste Skaper, MENS de gjør det gode».(egen framhevelse)

Mens vi venter på vår forløsning så gjør vi det gode, og det er så enkelt som at vi er oppmerksomme mot andre menneskers behov og gjør det vi kan for å hjelpe. Vi lar Gud ha ansvar for vår sak og vi lar Gud virke i og gjennom oss slik at andre mennesker kan få en berøring av hans godhet, omsorg, nåde og kjærlighet gjennom våre handlinger og ord.