Etter ei helg som har sugd mer krefter ut av meg enn jeg liker å innrømme, var det tungt, ja nesten umulig å skulle sette seg ned å skrive. Ikke har jeg fått lest mer enn et vers her og der, og hva skal man da gi til andre? Jeg har alltid ment at jeg skal ha et ord fra Herren å dele, ikke bare dele noe for å la stemmen min høres. Siden jeg ikke orket å følge opp lesingen verken i Jeremia eller Markus, valgte jeg å slå opp i salmene bare for å få meg litt mat om ikke annet. Og den salmen jeg havner på er salme 100, ei salme som har vært spesiell for meg i flere år.

Tjen Herren med glede, kom fram for ham med jubel leser vi i vers 2 og allerede der stoppet jeg. Kom fram for Herren med glede? Glede? Jeg kjenner ikke noe på glede, jeg kjenner på milevis av slitenhet… med jubel? Vel, sukk og tårer høres mer ut som om er i min lei. Så kommer tanken: Jammen, fordi om du er så sliten som du er nå, så kan du glede deg i Herren. Gud ser på deg med glede også i denne stund når du er mer enn sliten og ikke orker gi noe, du kan glede deg over at du er elsket og juble over at du er tilgitt og får leve under nåden. JA! Jeg kan!

Det er så godt å kunne være ærlig om sine egne følelser og tanker mens man leser. jeg trenger ikke gjemme meg for Gud. Han kjenner hele meg, han elsker meg alle dager, han ønsker å dele fellesskap med meg om jeg er pynta i finkjole eller subber rundt i slitt joggebukse. Gud finner glede i meg hver dag, og jeg kan finne glede i ham hver dag.

Kjenn at Herren er Gud! fortsetter det med i vers 3, Han har skapt oss, vi er hans, vi er hans folk og den flokk han gjeter.

For Gud er det mer enn greit at jeg er meg selv slik som jeg er den enkelte dag, ja det er vel slik at det er det han ønsker av oss? At vi er ærlige om egne liv? Jeg er hvertfall veldig takknemlig for å ha en Gud som fryder seg over meg selv når sliten-dobbelt-haka henger ned i knehøyde og tårene har forflytta sminka fra i går noen hakk lenger sydover.

Du trenger ikke være på topp for at Gud skal elske deg eller synes godt om deg, Gud elsker deg alltid. Gud ønsker å være med deg der du er, om det er sol eller regn, latter eller sorg. Du er alltid god nok for Gud, alltid. Uansett om du orker å tjene i menigheten eller ikke, uansett om du må trekke deg fra en oppgave eller orker å gå inn i en ny, uansett hvordan din dag og dine følelser og tanker er, du er god nok som den du er der du er. Gud møter deg ikke «på andre siden av gata», han møter deg der du er.

Når jeg blir minnet om at Gud tar meg som jeg er og at jeg er god nok som jeg er og der jeg er, ja da er det såååå  mye enklere å glede seg og være takknemlig. Ikke fordi jeg er så innmari flink, men fordi Gud er så god mot meg. Ikke fordi jeg plutselig har tusenvis av krefter, men fordi frelsens glede fikk titte fram og varme hjertet mitt, ja det ble til og med så varmt at jeg sitter og smiler her jeg taster i vei! Og når vi har slik en god og stor Gud, da blir det en enkel, takknemlig og gledesfylt ting å gjøre hva vers 4 og 5 sier:

Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgårdene med lovsang! Lov ham, velsign hans navn! Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra slekt  til slekt.