Jeg ble gjort oppmerksom på et vers jeg ikke har lagt merke til tidligere. Jeg har lest det flere ganger, men denne gangen ble det levende.

Med løgn tar dere motet fra den rettferdige, selv om ikke jeg vil gjøre ham noe vondt. (Esk. 13.22a)

Den jeg snakket med brukte det i en annen sammenheng enn de tanker jeg fikk, og slik er det med Guds levende ord, samme vers kan snakke inn i forskjellige situasjoner og gi oss forskjellige åpenbaringer.

Jeg har møtt endel folk som snakker på en måte om ting som gjør at jeg går bort fra dem motløs. Ofte har det seg slik at de snakker ned om andre, mens de fremhever egen fortreffelighet. Eller så snakker de som at deres meninger er de eneste rette og alle andre er feil. Så er det de som mener godt altså, og derfor sier de ting til meg som ikke er positive om meg (men det er ikke negativ kritikk altså, bare for å hjelpe… ehh). Jeg blir ikke oppmuntret av dem, jeg blir motløs. Deres ord slukker gnisten i mitt hjerte og det føles som om kreftene renner ut gjennom tærne og en tunghet og tomhet kommer over meg.

Mange av de ordene de sier er rett og slett ikke sanne. Kanskje er det en smule sannhet i det, men sannheten blir ofte fordreid eller så pyntet på at man ikke ville gjenkjent den virkelige sannheten hvis man kikket den i hvitøyet. Det å snakke halvsannheter og å bruke omsorg som unnskyldning for å rakke ned på folk er ikke bra, det er som verset sier: Ved løgn tas motet fra den rettferdige.

Opplever du at det er mennesker som snakker på en måte som gjør at du oftere enn ikke går motløs ifra dem? Kanskje er det fordi hva de sier ikke er helt sant? Eller kanskje fordi de bruker ordene sine for å trykke deg ned? Eller fordi de alltid må fremheve egen fortreffelighet? Uansett, det har aldri vært Guds mening at vi mennesker skal bruke ord til å gjøre andre motløse. Våre ord skal skape glede og tilhørighet, styrke og trøste, formane og rettlede, gi hjelp og støtte. Våre ord har makt, og hvis vi ikke er klar over egne feil, svakheter, sår og mangler, kan vi ubevisst gi mange gale ord til andre mennesker.

Jeg velger å tro at folk flest ikke bevisst er ute etter å gjøre andre motløse ved å snakke som de gjør, selv om jeg vet at det ikke er uvanlig at mennesker velger løgn og bakvaskelse for å knekke andre. Derfor trenger jeg trenger å være bevisst på at det kanskje er slik selv om det ikke skal være slik. Hvis andre menneskers ord bare frustrerer meg og gjør meg motløs, er det da de rette menneskene å bruke enda mer tid sammen med?

En annen tanke jeg har sittet med. Det er flere ganger jeg har snakket med mennesker og bare visst at hva de sier ikke er sant, og ettertiden har vist at det var slik (jeg tror det var Den Hellige Ånd som gav meg den innsikten). Men så er det ganger jeg har snakket med mennesker og gått derfra nedtrykt, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor? Kanskje er det et tegn på at hva som er blitt sagt ikke er sant? Kanskje kjenner jeg på motløshet fordi ordene som ble delt ikke var til det gode men til det onde?

Gud vil aldri bruke sine ord for å skade oss, og han vil aldri tale løgn eller halvsannheter, la oss ha ham som forbilde i hvilke ord vi velger å gi til andre.

En liten ettersleng: Da jeg hadde de siste 5 linjene igjen å skrive kom det inn en ny mail, jeg måtte smile da jeg så hva det var. Greit nok det var reklame, men det var for ei kommende studie-bok om å vite hva man skal si, hvordan man skal si det og når det er best å bare holde munnen lukket (Zip it av Karen Ehman)