Jeg er supersterk! Jeg klarer faktisk å flytte begge guttene mine med en pekefinger! Da må man være skikkelig sterk, må man ikke? Eller kanskje er det mer forventningen de skaper i seg selv når de ser pekefingeren min komme vippende opp og og ned mot dem? Da de var mindre så skjønte de at når jeg gjorde det så nærmet det seg kiling, og siden begge er veldig kilne var det vill flukt eller god latter når de så pekefingeren komme viftende fram. Men de flyktet jo ikke i gledesfylt panikk fordi jeg var så sterk, kun fordi de visste hva som kunne komme.

Vi hadde en slik stund igjen her en kveld rundt legging. De klarer å holde latteren tilbake mye lenger nå, men fortsatt så begynner de å vri seg hvis fingeren kommer for nærme. Og selv om jeg smilte godt etterpå ble det ganske fort et dypt alvor over meg. De siste ukene har jeg tenkt mye på at hva vi kaller «Åndens gjerninger og tilstedeværelse» mange ganger ikke er det… Hva vi tror og oppfatter som Guds Ånd under møter, lovsang og annet er mange ganger ikke mer enn gode følelser, menneskers karismatiske fremtoning og den glede delt fellesskap og mening gir oss.

Det er mennesker som er blitt så «gode» talere at de bruker ordene sine for å skape skyldfølelse, hode-overbevisning og stemning. Lovsang er også et område der det ofte er mer gode og spenstige følelser enn dyptfølt ærefrykt og tilbedelse av Herren. Men verken inspirasjon eller informasjon kan forvandle mennesker eller føre dem inn i Guds nærhet…

Inspirasjon kan gi oss gode følelser og lyst til å gå ut å bidra og gjøre en tjeneste, men hvis ikke Guds Ånd har fått virket i hjertet er det kun en følelse som ramler sammen like raskt som et korthus. Informasjon kan få oss til å innse at jo, vi trenger å forandres, men hvis ikke Guds Ånd har åpenbart det vil det ikke følge med kraft til at forandringen er mulig. Kanskje klarer vi å ta oss sammen for ei kort tid, men bare Gud kan, ved sin Ånd, skape forvandling som er av evig karakter. Gode følelser er heller aldri en god garanti for at det er Gud som virker…

Jeg har vært på møter der andre sier at Guds Ånd virket sterkt, men jeg må med tristhet og sorg si at jeg merket ikke noe… hva jeg derimot så var mennesker som bygget opp følelser og stemninger gjennom lovsang og musikk og talere med en veldig karismatisk fremtoning som også var velartikulerte. Og jeg har tenkt denne siste tiden, hvor mye av hva vi kaller «Åndens gjerninger og tilstedeværelse» er egentlig nettopp det? Og hvor mye er på grunn av menneskers forventning og sterke ønske om at noe skal skje?

Akkurat som guttene mine forventer at det skal komme kiling, selv om de egentlig ikke vet om det vil skje eller ikke, så skaper de en stemning og en innstilling i seg selv som gjør at de ler og kroer seg- akkurat slik kan vi ha så store ønsker om at Gud skal virke at vi tillater vår menneskelige natur å spille oss et puss…

Virker Guds Ånd blir Jesus opphøyet, mennesker får se sin egen tilkortkommenhet, får dypere kjennskap til korsets herlighet og nåde og når vi virkelig får se Gud i hans hellighet og prakt, så blir vi fylt med dyp ærefrykt. Er det Gud som virker med sin Ånd så er ikke hva vi føler og opplever noe som forsvinner så fort hverdagen setter inn igjen. Det er noe som skaper en indre forvandling, ikke bare en forventning. Det er noe som skaper en lengsel i oss etter å se mer av Gud, ikke etter å føle mer.

Jeg prøver ikke å si at alt er menneskelig, men vi skal heller ikke godta at alt som stemples som «Ånden» virkelig er det…

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh. 16:13-14)