Det er en utbredt unnskyldingspolitikk for hvorfor man ikke kjemper for å vokse i helliggjørelse gåendes i mange kristne miljøer i dag, og den største bortforklaringen skjuler en holdning om at «jeg er meg selv nærmest». Beklager å si det, men mange kjemper ikke for å vokse i helliggjørelse fordi de synes de har rett til å holde fast på urett og bitterhet, rett på å ikke tilgi, rett til å bruke mye tid på seg og det de trives med og rett på å velge den enkle veien fremfor den rette veien. Bortforklaringen er «Gud må gjøre sitt verk i meg for at jeg skal klare det».

Og det er riktig, og det er feil.

Det er riktig at helliggjørelse kommer fra Gud. Gud er den som virker i oss og som ved sin Ånd former oss til å bli mer lik Jesus. Det er feil hvis det betyr at man ikke gjør kraftig innsats på å rette seg etter Guds Ord uten å «føle» kraften til det.

Det er slik at hvis vi virkelig vil leve liv som ærer Gud så må vi også ta endel harde tak selv. Det betyr ikke at vi skal klare ting i egen kraft, men vi må vise en villighet til å adlyde Guds Ord og vi må være villige til å begynne å gå veien selv. Vi kan ikke sitte i sofaen og vente på at helliggjørelse skal skje, vi må begynne å leve det ut i egen hverdag. Om vi føler for det eller ikke har ikke noe med saken å gjøre, ei heller om vi tror vi klarer det eller ikke, vi gjør det fordi det er riktig. Når vi begynner å gå den rette veien så vil Gud hjelpe oss, men noen ganger må vi selv gå de første skrittene på vår egen overgivelse og bestemmelse.

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef. 4:22-24)

Det sies at «Gud hjelper den som hjelper seg selv», men husk at dette er IKKE et bibelsk uttrykk og det er heller ikke dette jeg sikter mot. Jeg snakker om at hvis vi virkelig elsker Gud så ønsker vi å leve liv som ærer ham, og hvis vi gjør det, så MÅ VI også legge ned egen innsats. Vi må velge å gjøre godt selv når det koster, selv når det er mot mennesker som har såret oss. Vi må velge å snakke om Jesus, selv om ordene stokker seg litt og vi kjenner på forlegenhet. Vi må velge å lese Guds Ord og bruke tid i bønn, selv om det er noe på TV man har lyst å se. Vi må velge å legge ned eget liv og leve til Guds ære og andres beste. Vi må velge å ikke delta i sladder, baksnakkelse eller aktiviteter som glorifiserer ting Gud ikke liker (hva ser du på? Leser? Deltar i?) Vi må vise ved våre liv at vi elsker Gud og ønsker å leve til hans ære og dette er noe Gud vil se med behag på og Han vil komme oss til hjelp, styrke, trøst, formaning og ledelse ved sin Ånd.

La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne. (Kol. 3:5, 8-10)

Hvis vi skal sitte å vente på at vi føler for å gjøre det riktige så vil det aldri skje, vi må bestemme oss for det og begynne å leve det ut, så vil Gud ved sin Ånd og kraft komme oss til hjelp og støtte.

Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:14-17)