Salme 107 avslutter med verset: «Den som er vis, skal ta vare på dette og merke seg Herrens miskunn». (v 43) Vanligvis er dette er vers som leses bare halvveis fordi man enten avslutter lesningen eller fordi man allerede er i gang med å lese neste kapittel. Vi er litt kjappe til slikt, vi tar ikke alltid så god tid til å lese det enkelte vers, det går litt i en jevn flyt som gjøre at vi ikke alltid får med hva som står. Men her får vi faktisk påbud om å ta vare på hva som er delt tidligere i salmen og også beskjed om å merke oss Guds miskunn oppi hva som er fortalt.

Så hva snakker da denne salmen om? Den snakker om at mennesker går bort fra Herren, havner i problemer og trengsler, at de er undertrykte og at når de roper til Herren i sin nød så kommer han dem til hjelp. Uansett hva de havner oppi, når de helhjerta roper til Herren etter hjelp, så kommer han dem til unnsetning. Gud leder på rette vei (v7), Herren fører ut av trengsel og dødsskygge og bryter lenker (v 14), Han knuser dører av bronse og hogger jernbommer i stykker (v16), han løser mennesker som er fanget i mennesketanker og skam/skyldfølelse ved å sende sitt ord og helbrede dem (v18-20), Herren stiller stormen og får bølger til å legge seg (v 29) og så er det flere vers som snakkes om at Gud velsigner dem han vil velsigne (ydmyke, fattige ol) og forkaster og fratar de stolte og rike hva de har.

Denne salmen forteller oss om mange situasjoner som vi også kan kjenne oss igjen i, at man blir egenrådig og går bort fra Herren, at vi er i sammenhenger som sulter oss ut i stede for å gi oss mat og drikke, at vi er i mørke og er bundet på grunn av egne feil, omstendigheter i livet eller andres undertrykkelse, at vi havner i livets stormer og annet. Selv om det hele er beskrivelser at ting Guds folk da gikk igjennom, så kan vi uten problem overføre det til våre liv også. Vi vet hvordan det er å havne i slike ting, vi vet hvordan det er å gå tom, vi vet at vi roper til Herren i vår nød og vi har opplevd Herrens miskunn og godhet igjen og igjen og igjen, akkurat som Guds folk har oppigjennom alle tider.

Miskunn er et litt vanskelig ord å forklare, men de fleste av oss har en liten peiling på hva ordets innhold er, at vi vises nåde, ufortjent godhet, at den sterkere hjelper den svakere og at man overøses med godhet og hjelp selv om man ikke fortjener det. Det er Guds kjærlighet og godhet som øses ut over mennesker som ikke har gjort seg fortjent til det og som opplever hjelp selv om de har vært troløse og i opprør. Og disse tingene får vi beskjed om å merke oss ikke bare når vi leser salmen, men også når vi ser tilbake på eget liv. Merk deg Guds miskunnhet mot deg i tidligere tider.

Salmen begynner med to vers som er mye mer kjente enn det siste:

Pris Herre, for han er god, evig varer hans miskunn.
Dette skal Herrens forløste si, de som han løste ut av nøden.

Når vi tenker på alle de gangene Gud har kommet oss til hjelp og vi har opplevd hans miskunn, da fylles hjertet med takknemlighet, glede og ydmykhet og vi kan uten problem si: «Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn»!