«Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» (Luk. 22:42)

Husker ikke hvor mange år det er siden, men den ene gangen jeg leste ble jeg sittende å se på denne linjen fra Jesu bønnekamp, og jeg endte opp med en bønn som jeg har bedt flere ganger over årene: «Hvis det gode jeg ønsker ikke er ditt beste for meg Gud, så din vilje skje». Det skal ikke skyves under en stol at jeg ønsker å leve et liv som er fylt med en overvekt av «gode dager», men dypere og sterkere enn lysten til det er lengselen og ønsket om å leve et liv som ærer Gud. Og med den lengsel er også bønnen under skrevet.

Kjære Gud.
Ikke gjøre meg frisk, hvis jeg vil glemme min avhengighet til deg.
Ikke gjør meg kjent, hvis jeg vil stjele din ære.
Ikke gjør meg stor, hvis jeg vil glemme å peke på deg som størst.
Ikke gjør meg sterk, hvis jeg glemmer at min styrke kommer fra deg.
Ikke gi meg mye, hvis jeg vil glemme å stole på deg for hver dag.
Ikke fjern mine byrder, hvis det vil fjerne meg fra fellesskapet med deg.
Ikke fjern mine sorger, hvis ikke takkesangen går til deg.
Bevar meg nære deg Gud,
for det er der jeg både vil være, og trenger å være.

Du Gud, vet hvor farene ligger for meg,
for du kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv.
Du vet om jeg har rygg til å bære tunge dager
og knær til å tåle de gode.
Du vet om mitt hjerte er helt med deg
og om det er ditt rike og din rettferdighet jeg søker først.
Du vet om jeg vil søke deg- eller ikke- når livet tar en ny vending.
Bevar meg nære deg Gud,
for det er der jeg både vil være, og trenger å være.

Hør min bønn, gode Gud, bevar meg nære deg.
I Jesu dyrebare navn, amen.

Jeg søker deg av hele mitt hjerte, la meg ikke gå meg vill, bort fra dine bud!
– Salme 119:10