Jeg har lett for å sette meg et mål der fremme, noe jeg arbeider mot og noe jeg strekker meg etter å enten klare, lære eller utvikle meg til. Og det er bra! Vi skal ikke bare virre meningsløst rundt og lar oss trekke hit og dit av dagsform, omstendigheter og andre mennesker- vi skal være bevisste i våre liv og vi skal leve med mening og trygg forankring i Herren.

Hvis vi ikke har noe å strekke oss etter har vi heller ingen grunn til å endre oss eller utvikle oss. Har vi ikke har en formening om hvor vi skal, vil vi heller ikke vite i hvilken retning vi skal ta første skritt. Vi trenger å ha både store mål (hovedmål), og små mål som vi oppnår underveis (delmål). Og vi trenger å ha det i forhold til vår åndelige vekst også.

La oss ta et eksempel. Jeg hadde for mange år siden en opplevelse som såret meg veldig. Et menneske jeg hadde vært der for, kommer plutselig med en veldig sårende bemerkning som gikk på meg som person, min evne til å gjøre jobben min og også ett par andre ting. Jeg ble såret, skikkelig. Det jeg også visste var at hvis jeg holdt fast på dette, så ville jeg bli bitter, jeg måtte tilgi. De første ukene var det ofte jeg måtte si til meg selv: Jeg ønsker ikke bli bitter, Jesus hjelp meg. Hjelp meg å tilgi, hjelp meg å legge dette bak meg og helbred meg. Dette måtte jeg fortsette med over tid, noen ganger flere ganger dagen, andre ganger med dagers mellomrom, men hver gang jeg kjente det såre komme opp eller at bitterhet prøvde å komme, så måtte jeg ta tak i det. Det gikk måneder før jeg plutselig en dag kunne se på denne personen og kjenne at jeg var bare glad i h*n.

Det er riktig at jeg hadde det målet, men hvis jeg bare hadde bestemte meg og så latt følelser styre meg, så ville jeg aldri kommet dit hen at jeg tilga. Jeg var nødt til å kjempe, jeg var nødt til å døde selvet, jeg var nødt til å stole på Jesus, jeg var nødt til å ikke bare ville, men også velge, å leve i samsvar med Ordet. Ikke helt vakkert ved de første forsøk, men jeg gjorde det. Jo mer jeg gjorde det, jo nærmere målet kom jeg. Et halvt år etter at jeg var «ferdig med det», kom dette mennesket å ba om tilgivelse for den eksakte episoden og ordene. For en herlig opplevelse å kunne se inn i de øynene og si: Jeg har tilgitt allerede, det er fortid. Takk Gud for det!

Men hva er viktigst? At jeg nådde målet eller alt Gud gjorde i meg og mitt hjerte underveis?

Når Gud leder oss i bestemte retninger og vi får vite at det er noe vi skal gjøre en gang der fremme, så er det ikke alltid at det å nå fram til det eksakte stedet er det viktigste. Jo, Gud vil vi skal nå fram, men det viktigste er faktisk alt Gud viser oss, lærer oss og former i oss mens vi er på vandring mot målet. Uansett hva vi strekker oss mot er det godt å nå fram og det er godt å ha klart enda en «bragd»,  men det viktigste er alltid hva vi lærte underveis. Hvis vi ikke tar til oss den lærdommen, bevarer og kultiverer den i vårt indre og bruker den i hverdagen, vil vi egentlig ikke ha kommet så mye lenger (selv om vi passerte mållinjen).

Er vi i prøvelser skal vi ikke bare ha fokus på å komme ut av dem, men også la Gud forme oss mens vi opplever dette. Er det utfordringer vi ikke takler, så er det viktigere at vi lærer å stole på og lene oss til Gud, enn at utfordringen løser seg opp (selv om det siste ikke er å forakte). Vi må ikke bli så fokusert på å få bønnesvar, på å få befrielse og utfrielse, på å komme et steg videre, at vi glemmer at Gud former og forvandler vår innside mens vi vandrer, mens vi kjemper, mens vi venter.

Den viktige lærdommen og forvandlingen kommer underveis, ikke etter vi har nådd frem. Det viktigste er ofte vandringen frem mot hva vi opplever som målet. Vår karakter er og blir viktigere for Gud enn vår komfort.