På tur igjennom Samaria blir Jesus sliten og slår seg ned ved Jakobsbrønnen utenfor byen Sykar for å hvile. Disiplene tar turen inn til byen for å skaffe mat og mens Jesus sitter der alene kommer en kvinne ut for å hente vann. Jesus begynner med det praktiske: La meg få litt vann. Et helt hverdagslig og naturlig spørsmål der han sitter og hun kommer for å hente vann. Hun svarer på en måte som gjør at Jesus lett kan slå inn på det åndelige, det med å ha det levende vann i seg. Dette er selvsagt uforståelig for kvinnen, som tenker utfra hva hun ser og har lært. Jesus vet historien til denne kvinnen og han deler det med henne, ikke for å fordømme, men for å vise at han vet. Dette får henne til å innse at han er profet og hun spør videre om spørsmål hun har tenkt på, hva er riktig sted å tilbe på? Jesu’ svar på dette er å ta samtalen enda ett hakk videre, over på det er forholdet mellom Gud og mennesker som teller og ikke tradisjoner eller overleverte regler, Gud vil ha tilbedere som tilber i ånd og sannhet. Sted er ikke viktig, men det indre er. Kvinnen ender opp med å se og tro at Jesus er Messias, den frelseren de har ventet på, og hun forteller dette til mennesker i byen. Det er en mann som visste alt som meg, kanskje er han Messias? Folk i byen kommer på Jesus pga kvinnen vitnesbyrd, men de kommer også ut og de ber Jesus bli værendes hos  dem, noe han blir i to dager. Når de selv får høre hans egne ord, så kommer enda flere til tro og

og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh. 4:42)

Det er godt at vi tar til oss lærdom fra andre, men vi må aldri glemme at vi også må ta til oss av Jesu egne ord. Vi kan ikke bygge en sterkere tro i vårt indre ved bare å lese og ta til oss hva andre har «fordøyd» for oss på forhånd, vi må selv ta til oss mat fra Guds Ord og la det får virke til styrke, fred, trøst og åpenbaring for oss. Den største delen av kosten vår som troende skal være hva vi tar til oss selv gjennom daglig vandring med Gud og gjennom Bibel og bønn. Andres ord og undervisning kan være god hjelp til dypere, utvidet eller styrkende forståelse, til trøst og oppmuntring, men det må aldri bli det eneste eller hovedtyngden av hva vi tar til oss.

En tro som er basert på hva andre har fortalt eller opplevd, vil ikke bli grunnfestet, den vil heller ikke bære med seg den styrke og kraft vi trenger for å stå støtt og oppreiste gjennom livets stormer, prøvelser eller sorger. Vi må komme dit hen folket i Sykar gjorde: Nå tror vi ikke fordi du fortalte, men fordi vi selv har hørt.

Mine ord kan kanskje hjelpe deg å åpne opp for å lettere tro at det er både håp, hjelp og trøst for deg, men det virkelige håpet, den ordentlige hjelpen og den sanne trøsten vil du kun finne gjennom ditt eget bønne- og bibel-liv. Når du søker Jesus og bruker tid med ham og opplever at hans armer omslutter deg, at han er med gjennom alt, at han gir hjelp i rette tid og lys, trøst og styrke gjennom sitt ord, det er tro som ikke vil dampe raskt bort når dagene blir gode eller svikte og rase sammen under vanskeligheter eller utfordringer.