Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel. (Jak. 1;2-4)

Forrige uke hørte jeg de beste beskrivelse av «prøvelser» som jeg har kommet over. Den kom fra Elisabeth Elliot, en dame som er hardt prøvet på mange kanter over flere år. Hun sa at det er en beskrivelse som rommer både de små hverdagslige prøvelser som vi i det store og hele kan karakterisere som bagateller (vrikket ankel, bilen vil ikke starte og man rekker akkurat ikke bussen og å svi steka til en viktig middag og annet)  og de store og livsforvandlende prøvelsene som sykdom, dødsfall, arbeidsledighet og annet.

Prøvelse er å ha noe man ikke ønsker å ha og å ikke ha noe man ønsker å ha. EE

Vi kaller kanskje ikke bagateller prøvelser, men de har en tendens til å vippe oss mer av pinnen enn store ting har, forunderlig nok, og de setter oss i en posisjon vi ikke alltid takler på en god måte der og da. Uansett om det er stort eller lite, så blir vi med et smell blåst ut av komfortsonen vår og den trygghet og kontroll vi hadde er forsvunnet som dugg for sola. Alle ting, både store og små, kan brukes for å styrke vår avhengighet og tillit til Gud.

Jakob sier til sine søsken i troen at de skal glede  seg i alle slags prøvelser, og det er både smått og stort. Han sier ikke at de trenger å glede seg over prøvelsene, men glede seg i dem, og her er det en stor forskjell. Ingen av oss liker den ukomfortabelheten vi kjenner på når ting går galt, den sorg vi har etter tap, den smerte vi føler i møte med sykdom, fattigdom og annen nød. Vi skal ikke glede oss over å ha det vondt, men vi skal glede oss mens ting står på fordi vi vet hvem som er med oss og bærer og hjelper oss, vi vet at Gud kan gjøre mer enn vi ber om og at når vi lener oss til ham og søker tilflukt til ham i det vonde, så vil han ikke bare hjelpe oss men også forme vårt indre til å bli litt mer lik Jesus.

Prøvelser er et tema som vi skal være forsiktige å være for påståelige om fordi det er et stort mysterium i det hele som kun kan forståes gjennom korset. Paradokset at død bringer liv, utfordringer bringer tålmodighet, ufordragelighet og motstand bringer medfølelse og at smerte kan gi en dypere glede, må sees i sammenheng med Jesu verk. Vi kan ikke forvente at mennesker forstår at det er en glede i dette hvis de ikke har tillit til at Jesus er med i det hele. Og her ligger kimen til hvorfor prøvelser aldri er for intet; vår svakhet bringer oss inn i en dypere avhengighet til Gud og vi vet at hans kraft fullendes i vår skrøpelighet. Våre sår skriker etter han legedom, vår ensomhet lengter etter hans nærvær, vår følelse av utilstrekkelighet roper etter kjærlighet og vår manglende godhet ønsker å bli fylt med hans godhet og medfølelse.

Vi trenger ikke glede oss over alt som skjer, men vi kan glede oss i hva vi opplever. Ikke fordi våre følelser er gode, men fordi Gud er trofast og god, alltid.