Jeg skal ærlig innrømme at det er sjeldent jeg har så lite lyst til å dele et innlegg og har utsatt det så lenge, som med dette. Det er mange uker siden jeg hadde et dypdykk i galaterbrevet og jeg har allerede delt endel fra det, men et vers som stod fram for meg og som jeg ikke har delt noe om er dette.

Den som får opplæring i Ordet, skal dele alt godt med sin lærer.

Gal. 6,6

Det har med jevne mellomrom kommet opp i tankene igjen og da er det jo litt vanskelig å avvise at det er noe som skal deles. Jeg tror vi alle trenger å minnes om det og vi trenger å ta inn over oss at vi faktisk har en forpliktelse til å sørge for at de som flittig og iherdig arbeider både med å sette seg inn i Guds ord og å dele det med oss, skal få vår støtte tilbake. Og vi snakker ikke bare om et klapp på skuldra eller en liten oppmuntring med måneders eller års mellomrom, vi snakker også påskjønnelser i form av penger, gaver og annet.

Jeg har hørt fra flere sammenhenger at forkynnere og pastorer ikke skal klage over lav lønn, for de skal jo stole på Herren for sin forsørgelse- og dette blir feil. Jo, de skal stole på Gud og det tror jeg mange av dem gjør, men vi kan ikke fraskrive oss vårt ansvar i denne sammenheng. Hva jeg har tenkt flere ganger er at nettopp det at vi kan si og tenke slike ting sier mye om oss som ikke er helt bra. Hvor høyt setter vi Guds ord når vi ikke kan verdsette våre lærere? Hvor stor respekt har vi for dem som bruker timesvis hver uke på å være i Ordet og fram for Guds trone for å fø, lede og styrke flokken? Hva sier det om vårt forhold til penger?

Jeg snakker ikke om å stadig fylle lommene til rike predikanter og andre som har mer enn nok, jeg snakker om forstandere i mindre menigheter, om omreisende forkynnere og bibellærere uten fast ansettelse og andre innen dette. Det er heldigvis blitt en bedring av enkelte pastorer og lederes lønninger slik at de faktisk kan klare seg greit, men det er fortsatt mange som jobber i mindre sammenhenger eller som ikke er knyttet til en spesiell menighet som lønner fast. Det er fortsatt mange lærere som må stole på Gud for penger til husleie, mat og nødvendigheter og som ikke tar det som en selvfølge at de kan ta familien med på en ferietur. Vi er alle kalt til å hjelpe disse, de er våre søsken og vi skal vise omsorg for dem og også støtte og oppmuntre dem.

Vi skal ikke blindt så våre penger ut, men vi må søke Gud med et åpent sinn og et hjerte som er villig til å støtte våre lærere og ledere. Kanskje har du kjent at det er noen du skulle gi en liten påskjønnelse eller kanskje er dette det puffet du trengte, men om du velger å gjøre det- spør Gud om hvem du skal gi en påskjønnelse til og i hvilken form den skal være. (og et lite tips, har du lyst til å oppmuntre eller hjelpe men ikke får noe spesielt navn, husk at det også står mange ektefeller bak våre lærere og ledere som ofrer mye og som har godt av et klapp på skuldra).

Egentlig skulle innlegget vært avsluttet med avsnittet over, men som jeg startet med har jeg hatt lite lyst til å dele dette. Grunnen for det er at jeg er usikker på hvordan enkelte vil oppfatte det at jeg deler dette. Jeg ser ikke på meg selv som «lærer» selv om jeg vet jeg har noen trekk derfra, men jeg vet det er enkelt som har oppfattet meg slik- og derfor har jeg hatt litt uggen følelse i forhold til å dele dette. Jeg har ikke noe problem med alt mellom første avsnitt og dette, jeg står fullt og helt for det, men jeg håper inderlig at ingen oppfatter det som et sleipt forsøk fra min side for at noen skal føle seg forpliktet til å gi meg noe. Det er ikke hensikten med innlegget overhode, som sagt, jeg ser ikke meg selv i den kategori som er nevnt og også: Gud er den jeg stoler på når det gjelder både å ha nødvendig og å ha nok til å dele med andre. Jeg skriver dette av samme grunn som jeg alltid gjør; jeg er en liten stemme som deler hva hun føler Gud leder til, om litt skrøpelig, så i trofasthet uansett tema som kommer opp i hjerte og tanker (selv om jeg noen ganger lar enkelte innlegg hvile litt først).