Kanskje er du litt som meg? Føler at du er for svak, for mislykka og for liten til at Gud kan bruke deg? Hvorfor skulle Gud høre din (og min) bønn eller la sin store og mektige kraft virke og vises gjennom våre liv? Vi har jo ingen ting på stell. Vi er små, vi feiler, vi faller, vi vingler, vi tviler og vi føler oss mislykka. Vi er faktisk akkurat den typen mennesker som Gud ønsker å gjøre store ting igjennom og for.

Moses forstod en dag at han var utvalgt til å fri Guds folk fra undertrykkelse og i sin iver så drepte han en mann. Han feilet og det førte til at han måtte flykte for så å gjete sauer i ørkenen noen tiår. Jeg tror ikke han var helt høy i hatten verken det første, det tjuende eller det førtiende året. Jeg kan ikke annet enn å tenke at han må ha følt han feilte stort og at han var mislykka.

Ester står plutselig med en stor oppgave foran seg når hun får høre at folket hennes skal slaktes ned, hun får gjennom Mordekai høre at kanskje er dette grunnen til at nettopp hun hadde fått dronningverdighet. Men hva vi ofte overser i historien er hva Ester sier om at hun ikke er kalt inn til kongen på tretti dager. Hun står i en tid der hun nok opplever å bli valgt bort, at andre er mer ønsket enn henne og at hun ikke er god nok. Tenker vi at kanskje hun følte seg liten, oversett og glemt når Mordekai sier hva han gjør? Jeg tror hun kjente på at hun var litt liten, ikke god nok og kanskje litt mislykka.

Peter hadde høylytt proklamert at han aldri ville svikte Jesus, men han sviktet grovt. Fornektelsen av å kjenne Jesus blir så tung og tøff en byrde at det knuser hans indre og han gråter bittert. Snakk om å feile! Snakk om å være mislykka.

Det er mange flere mennesker vi kan hente ut av Bibelen som kjente på de samme ting som vi ofte føler på, det å være liten, for ung, for svak, for skrøpelig, for tung til å finne ord og mye annet. Mange av de vi omtaler som bibelhelter ville ha sett på deg selv som mislykka, akkurat som vi tidvis gjør. Men hvorfor opplevde de så store og mektige ting?

Vær meg nådig, HERRE, for jeg er svak.
For HERREN hører min gråt.
HERREN lytter til mitt rop om nåde,
HERREN tar imot min bønn.

Sal.6,3a og 9b-10

Det var ikke fordi de var gode, sterke eller flinke, men nettopp fordi de erkjente at i seg selv var de små og lite kunne OG så stolte de på at Gud er en Gud som både holder sitt ord og svarer på bønn. De opplevde, som Paulus også lærte, at Guds kraft fullendes i svakhet. Nettopp det å erkjenne at det er bare Gud som kan, åpner opp for at kraft, hjelp og utfrielse kommer oss og andre til del. De ropte ut til den Gud som svarer bønn, som hører sine kjæres gråt, som vil gi sitt navn ære og som ønsker å utøse barmhjertighet, godhet og nåde. De stolte på at Gud var mektig til å gjøre hva de ikke kunne og de satte sin lit til Hans navn og hans iver etter å ære sitt navn gjennom å hjelpe sine utvalgte.

Gud vil virke både i og gjennom våre liv. Vår skrøpelighet er ikke et hinder for Gud, den er utgangspunktet for at Gud kan gjøre store ting. Når vi vet at vi ikke kan, men ber Gud om å virke med nåde og kraft, så vil han gjøre det. Vi kan stole på at Gud er mektig nok til å gjøre det og at vår opplevelse av å være liten og mislykket faktisk er et pluss når det settes sammen med tillit til Guds godhet og storhet. Når vi føler oss små så kan vi fortsatt våge å be stort, be om kraft og ledelse, be om at Guds navn æres og løftes fram, be om at Guds rike går fram og at Ord fra himmelen berører og hjelper mennesker, be om frelse, helbredelse og befrielse. Vår Gud er en stor og mektig majestet som makter å utføre alt godt.

Tror vi at hans nåde og kjærlighet er større enn vår følelse av mislykkethet og det å være liten og ynkelig?